[Charlott]

Opprinnelig lagt inn av plastbox, her.

Nok en gang: Jeg har ingenting annet enn sympati for de som lever daglig med smerter og andre plager! Jeg bare fatter ikke hvordan man kan slå seg til ro med, og til og med forsvare, en diagnose som ikke engang kan påvises? En lege har ikke lov til å diagnostisere meg med kreft, diabetes eller noe annet som berettiger reseptbelagte medisiner uten å ha beviset svart-på-hvitt. Hvorfor er fibromyalgi en valid medisinsk diagnose verdig resepter på meget sterke smertestillende (ref. min mor) når en diagnose per diagnosens definisjon ikke kan påvises..?

Hva mener du man kan gjøre? Late som om man ikke har vondt fordi det ikke kan påvises på prøver?
Er selv kroniker og nå er de mine egne, oppgitte og ømme tær som taler; Vi kronikere vet hva vi må leve med, vi har vært mer hos leger og til flere undersøkelser enn de fleste andre, vi gjør det vi kan for å komme oss gjennom nok en dag med alskens krav og den evige følelsen av å bli litt uglesett fordi sykdommene ikke vises på utsiden. Det siste man trenger er eplekjekke uttalelser fra mennesker som har liten peil på vår hverdag.
Er du klar over over sinnsykt utslitt man blir etter noen år?? Og hvor fortvilt og motløs man blir?
Du kan fortelle meg at du "ikke fatter hvordan noen kan slå seg til ro med og bla-bla" men de fleste slitne kronikere har mer enn nok med å komme gjennom dagen i dag...