[minien]

Vi hadde en katt som fikk påvist diabetes, men dessverre alt for sent.

Og jeg kan advare allerede nå: dette er ingen solskinnshistorie.

Det begynte med at han på høsten fikk et sår i ansiktet som ikke ville gro. Vi var inn og ut hos dyrlegen, men det eneste vi fikk var salve. Det ble ikke tatt blodprøve. Deretter (ved juletider) begynte han å få veldig problemer med øynene. De klistret seg igjen hele tiden, og det kom mye puss ut av dem. Igjen var vi hos dyrlegen gjentatte ganger (over en periode på ca. 3 måneder), og også nå fikk vi salve pluss en antibiotikakur. Dette hjalp ikke. Det ble heller ikke nå tatt en blodprøve av ham (hadde vi hatt mer kunnskaper selv, så skulle vi selvfølgelig bedt om dette, men vi stolte jo på dyrlegen). Øynene hans fortsatte å renne som før, og vi fikk ny antibiotikakur. Fortsatt ingen resultater. Det eneste som bedret det i en stakket stund var å vaske øynene hans for å få vekk puss.

Så kommer vi til juni. Katta begynner plutselig å oppføre seg veldig rart. Han begynner å gå butt i ting og vil helst ligge på bordet og sove. Jeg sier til kjæresten at jeg tror katten begynner å bli blind og han sier seg enig i at han iallefall må se ganske dårlig. I tillegg begynner han å tisse veldig mye - overalt. Og drikker noe vannvittig. Jeg hadde aldri hørt om katter med diabetes før, så jeg var ikke inne på den tanken. Men varsellampene lyste nok til at vi tok ham med til dyrlege igjen. De konstaterte at han så nok litt dårlig, men at det kunne være pga øynene som fortsatt rant. Ingen blodprøve ble tatt. Ny antibiotikakur og avtale om å komme inn til øyespesialist om 2 uker.

Så går det 3 dager. Da er katten helt blind. Han spiser nesten ikke, men drikker vannvittige mengder. 5 dager etter at vi har vært hos dyrlegen begynner katten å få kramper. Kramper som varer i ca. 1 minutt. Han bare hyler og er helt forstyrret. Vi tror at han dør fra oss der og da, men han holder ut. Det går ca. en halv time mellom krampene. Etter 2 kramper ringer jeg dyrlegen (en annen dyrlege siden det var lørdag). Hun sier vi bare kan komme (selv om kontoret er stengt innen vi kommer frem). Hun konstaterer diabetes bare ved å høre på hva vi forteller om tissing, drikking og nedsatt syn. En blodprøve viser at nyrene har kollapset helt. Blodsukkernivået er på over 30! Det er ingenting å gjøre. 30 minutter etter at vi ankommer dyrlegen får pus sovne inn for godt.

I ettertid har vi vært mektig irriterte på den lokale dyrlegen som etter gjentatte konsultasjoner ikke tok noe så enkelt som en blodprøve. Katten må ha hatt fryktelige smerter det siste året vi gikk inn og ut hos dyrlegen, men han fortsatte likevel å være den samme kosete katten han alltid hadde vært.

I ettertid har jeg lest at diabetes gjerne forekommer hos kastrerte hannkatter. Jeg har derfor bestemt meg for å prøve å unngå hannkatter i fremtiden, for å se katten med slike kramper er det verste jeg har opplevd.

Og dersom du er i tvil om noe er galt med katten din - be om en blodprøve! Syns generelt at dyrlegene her jeg bor har en formening om at "det er jo bare en katt - den klarer seg alltids".

Utover dette har jeg ingen erfaring med katter og diabetes, men dersom du leste hele historien min, så fikk du noen tegn du bør være oppmerksom på.