[Iset]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

på Imse!

Jeg tenker litt motsatt av deg, jeg! Jeg tenker som så at du er så ung og har små barn og burde være lett på foten og kose deg med barna og kanskje du blir mindre sliten og utmattet og orker mer og........
Altså at du skal få det gjort så fort som mulig for å slippe å slite mer enn du behøver!
Du vil jo få det innvilgt med det samme, men må nok vente på operasjon uansett. Om det skulle skje et mirakel og du klarer å gå ned masse og holde det, kan du jo bare si nei til operasjon når det nærmer seg om en 2-3 år!

Akkurat her er vi på linje. Jeg tok operasjonen dagen før 27-årsdagen min, og jeg er sjeleglad jeg gjorde det såpass tidlig, så jeg slapp å være sykelig overvektig hele "ungdomstiden" min. Men Imse og jeg er nok forskjellige, hun virker ikke deprimert og ødelagt pga. overvekten slik jeg var. Jeg fungerte ikke! Jeg hadde et lite barn som skulle ha ei fungerende mor, det var helt håpløst. Jeg hadde smerter, jeg sov dårlig pga. vekten, jeg var deprimert og til tider til og med suicidal og alt var et helvete pga. vekten, så jeg hadde i grunnen ikke noe særlig til valg om jeg ville ha livet mitt tilbake. Ikke ble jeg gravid heller, etter lang prøving (jeg ble gravid 6 mndr etter operasjonen, etter å ha gått ned rundt 40 kg, ble gravid på FØRSTE forsøk!). Er man ikke langt nede og sånt og klarer å fungere bra som forelder og lignende, så er det jo ikke vits å gjøre noe overilt (selv om jeg tviler på at noen gjør dette overilt, det skal mye til), men kan kan jo som Kitt sier sette seg på venteliste og si nei takk.