[Lillevoff]

I mine øyne er det stor forskjell på det å farge håret eller slanke seg opp mot det å faktisk legge seg under kniven.

Vi er vel alle mer eller mindre opptatt av å ta oss best mulig ut, men når man kirurgisk begynner å endre på kroppen, tråkker man over en grense og inn i ukjent land. Hvor skal man stoppe? Fylle puppene litt er en ting, men kanskje man skulle ha fikset litt på nesa også? Den er jo litt skjev, det er sikkert fort gjort å ordne. De ridebukselårene som man ikke har fått slanket bort, de kan jo bare fettsuges?

Jeg syns det er en uting at vi er så opptatt av at vi skal være sånn og sånn for å være fornøyde med oss selv. Det er å ha alt for liten tiltro til omgivelsene sine, spør du meg. Det bør ikke være noe mål å være perfekt, men jeg har allikevel inntrykket av at mange ikke klarer å sette pris på seg selv fordi de føler de ikke når opp på denne imaginære perfeksjonsskalaen.

Jeg har selv et par fine, sleng-over-skulderen-pupper, men mannen bryr seg katta så lenge han får klå. (Og nei, jeg er ikke en sånn dame som går med puppa i fri dressur, a la Miss Chokesondick fra South Park )

Trådstarter sier selv at dette er litt tabu for henne, og det må jo for all del være opp til en selv å finne ut hva man kan leve med. Noen får så store komplekser at det hemmer dem i hverdagen, og da skal jeg ikke sitte på min høye hest og si at de ikke får lov til å fikse på ting. Men jeg syns det er trist at vi i det hele tatt tenker i den retningen...