[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av plastbox, her.

Nå må du forholde deg til realiteten og ikke gulpe opp "BIG IS BEAUTIFUL"-propaganda.

Det var definitivt ikke ment som noe propaganda for noe som helst, og du trenger ikke bekymre deg for at jeg skal fronte at folk ikke skal slanke seg om de ønsker det.
Jeg prøver å få folk til å innfinne seg meg at det vi har utenpå er et skall vi på mange måter ikke kan kontrollere. OK, så forsvinner puppene litt, så putter vi inn litt for å få de til å se ut som de gjorde før (eller vi skulle ønske de gjorde før...). Også siger øyelokkene litt, men det kan jo fikses på. Og rynkene fjerner vi jo med botox ikke sant? Eller bare trekker opp litt i panna? Rumpa kan både løftes og puffes opp litt.... Livet blir jo mye bedre da, ikke sant? De kjipe tingene i livet de forsvinner heeelt sikkert bare man får bort den bulken ved knærne! Hvor går grensen, når er vi fornøyd? Hvor mye av oss selv er igjen til slutt? Og blir vi egentlig lykkeligere? Får vi en bedre kjærste? (Og hva faller han for, silikonet eller personen?)
Dette er ikke en agenda for å sverte plastikk-kirurgene, men observasjoner av folk jeg kjenner. Og det er utrolig hvor fort man fanges i spiralen, når man oppdager hvor enkelt det er å bare fikse litt her, og sprøyte litt der.

Opprinnelig lagt inn av plastbox, her.

Du snakker fullstendig imot deg selv. Du mener folk som tyr til kirurgi for å rette på noe de oppriktig har et problem med er overfladiske, samtidig som du mener folk som lar være å gjøre det de føler er rett for seg selv på grunnlag av andres meninger er overfladiske.

Prøv å lese det en gang til....

Opprinnelig lagt inn av plastbox, her.

Beholde degselv..? Så etter 30 år med å "se annerledes" ut er løsningen din at du definerer degselv gjennom overvekten og sykdommen din, og er redd for å miste identiteten din når du (forhåpentligvis) blir frisk og kiloene raser av..? Da spør jeg, hvem er overfladisk her?

OK, så er det vanskelig for deg å se at det finnes personer på innsiden av kiloene. Men noen av oss prøver faktisk å være en person uavhengig av hva som skjer på utsida. Og det jeg sier er at jeg håper jeg er sterk nok til å være samme person enten jeg har på meg en fatsuit eller om jeg ser ut som en 70-åring. Eller mister en arm for den saks skyld. Etter 30 år med å se anderledes ut har jeg faktisk ikke behov for å definere meg gjennom sykdommen, kiloene, eller hva slags eller hvor mange kroppsdeler jeg har. Desverre finnes det endel hverdagsrasister der ute som føler det truende at man ikke selv setter seg i de båsene de mener man hører hjemme.....