[Iset]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Det kommer nemlig et oppfølgingspørsmål på den; Hvordan kan man forsvare overfor et eventuellt avkom at man selv har fikset på mindre skavanker, mens de ikke får rette på det som for de fremtoner seg som verdens undergang?
Jeg mener at i det man legger seg under kniven frasier man seg all rett til å være ansvarlig forbilde for noen..... Og det er jo definitivt noe som kan komme og bite trådstarter i halen om noen år også.

Hmm jeg har tenkt litt på dette i og med at jeg har tatt bukplastikk og jo har barn, bla. ei datter på 6 år. Men jeg ville aldri vært bukplastikken foruten, altså. Kirurgen fjernet TO KILO hud fra magen min. Jeg kunne levd med det, men det var skikkelig plagsomt både psykisk og fysisk for meg. Jeg tok også en vektoperasjon jeg sikkert kunne vært foruten ved å slanke meg på andre måter, men det klarte jeg jo ikke. Men den operasjonen var jo dermed egentlig livsnødvendig for meg, da det ikke bare gikk på utseendet.
Bukplastikken gikk mer på utseende og selvfølelse enn på det medisinske, selv om sistnevnte også var et issue (ellers hadde jeg jo ikke fått det dekket heller), men som sagt var det ikke akkurat livstruende eller noe, hadde jeg måttet leve med det hadde jeg jo klart det selv om jeg har fått et helt nytt og bedre liv nå, med bukser som endelig passer og en synlig navle.

Jeg vet ikke hvorfor jeg føler for å forsvare meg, egentlig. Jeg håper og tror at mine barn vil forstå hvorfor jeg gjorde dette, at jeg aldri har hatt planer om å se ut som Barbie. Puppene mine burde også fikses, det samme med lårene, jeg har tross alt gått ned over 70 kilo og huden henger og slenger. Men jeg tar nok ikke flere operasjoner enn bukplastikken jeg har hatt, selv om jeg skjønner veldig godt de som velger å fortsette, for det er ikke noe gøy å ha to filleskinn som ligger og disser i BHen. Jeg har pupper som ei 80 år gammel dame, og jeg er 30. Men nå er ikke puppene noe jeg går rundt og viser til Gud og hvermann heller, så det skal jeg klare å leve med.