[aliasdictus]

Jeg har studert en del anatomi, fysiologi og biomekanikk både innen fysioterapi og idrett, og har i den sammenheng skrevet oppgaver omkring løpssteg. Jeg har vært forsvarer av det tradisjonelle synet som feks sier at når dempingen på en sko er tråkket opp, så bør man bytte sko. Noe som kanskje er lurt hvis man er helløper, (men det er ikke sikkert det heller.) Jeg har ikke trent mye ren løping, men når jeg har jogget, har det vært med et hel-steg. Stort sett har jeg drevet ballspill, noe som innebærer å være mye på fremfot/ tærne...

Når jeg så begynte å sette meg inn i barbeintløping, måtte jeg gå noen runder med meg selv og mine oppfatninger. Og på en del områder må jeg si til meg selv at jeg nok har vært med på å ta feil.

Jeg tror nå at veldig mange ville dratt nytte av å trene seg opp til å løpe med naturlig steg, altså et steg som er mer likt et barbeintsteg. Alle virkelig gode løpere har et slikt steg. Noen vil si at dette er et steg som passer for de letteste og mest gazelleaktige av oss. Hvis det er tilfelle at enkelte er for tunge og kraftig bygd for å løpe med et barfotsteg, så bør de i alle tilfeller ikke løpe på helen. Det er ganske sikkert at kroppen må tåle mer støt og juling med hel-løping.

Ikke at jeg skal krangle og stille en fjerndiagnose på ryggen din Bittorres Men var jeg deg, ville jeg hentet inn noen second opinions fra folk med forskjellig bakgrunn. Det er helt klart at veldig mange opplever at kroniske løpeskader blir mye bedre av å lære seg å løpe på nytt. Jeg tror også at hvis man lærer seg å løpe skikkelig, så kan man også lære seg å løpe mye raskere enn man kunne klart med hel-løping, men det tar litt å lære føttene å fungere naturlig på nytt igjen... Mine nimbus er uansett satt på hyllen