[Lillemy71]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Overvekt kan ofte komme av spiseforstyrrelser, feks. Overspising begynner å bli et ganske kjent problem nå, og mange overvektige bruker mat som dop, akkurat som en alkoholiker prøver å drikke problemene sine bort, bruker en overspiser mat til å drukne problemene sine i. Mat = dop. Jeg slet med dette i veldig mange år, og problemet økte i takt med selvbildet mitt som bare ble verre og verre jo mer jeg la på meg, det ble en ond sirkel. Jeg spiste for mye fordi jeg ikke likte meg selv og jeg likte ikke meg selv fordi jeg spiste for mye. Jeg prøvde alle slags kurer, inkludert lavkarbo, og jeg visste/vet ALT om ernæring. Men ofte trenger man hjelp til å komme seg utav et rusmisbruk. Det nytter jo ikke alltid å si til en narkoman eller en alkoholiker "bare slutt å drikke/ruse deg, du må bare bruke viljestyrke". Men til overspisere sier man det, fordi det er en utbredt oppfatning at slanking = viljestyrke, alltid.

Jeg burde fått psykolog-hjelp, selvsagt, en vektoperasjon trenger jo ikke å funke på alle overspisere siden man ikke blir operert i hjernen. Men i mitt tilfelle funket det fordi jeg etterhvert som kiloene forsvant, begynte å like meg selv mer og mer, og jeg ble "tvunget" til å få et mer normalt forhold til mat og matmengder. Men jeg har fått høre av enkelte at "hadde du bare ofret/ønsket det nok/brukt mer viljestyrke, hadde du sluppet den operasjonen", og jeg blir rett og slett irritert på sånne utsagn, de kommer nesten alltid fra folk som ikke har vært i mine sko og ikke vet hva de snakker om. Men nettopp derfor bør jeg vel gi dem litt slækk, for de vet jo rett og slett ikke.

Når det gjelder mat = dop-problematikken vet jeg at lavkarbo kan funke på dette om det er et fysisk problem. Jeg har kjent på det selv, dette med at man ved å ha et stabilt blodsukker får mye mindre cravings. Men sitter det dypere, psykisk, er det litt verre. Og jeg tror neppe jeg er unik altså, tvert imot tror jeg svært, svært mange er i samme situasjon som jeg var, og da får man litt pigger ut når man hører sånne "du ønsker der ikke nok/du må ofre noe"-utsagn, eller dette med at lavkarbo er nøkkelen til evig lykke for alle.

Kan ikke annet enn å signere på denne også jeg. For meg sitter problemene i psyken. Hjelper lavkarbo - ja i den grad at vekta har gått ned og at jeg har mindre cravings. Men jeg sliter ennå med at jeg stapper i meg ukontrollerte mengder mat - spesielt når verden går på tverke. Forskjellen fra før av er at nå unngår jeg kh og holder dermed vekta nede fortsatt.

Helsevesenet og folk generelt må få øynene opp for at for mange er mat som alkohol for en alkoholiker, det bunner ofte i psykiske problemer selv om det er hardt å innrømme for mange. Man vil jo ikke være gal... Dessuten er det problematisk ettersom man må ha mat og ikke kan holde seg helt borte fra det