[Photobscura]

Flott, aliasdictus!
Det jeg ser hos andre som slanker seg etter kalorirestriksjon og pulverkurer hvor de opplever sult, er at det nesten er en opplest og vedtatt sannhet om at det å slanke seg skal være slit, strev og forsakelser, ellers så er det ikke slanking! Og så har man vært så innmari flink når man har avstått fra fristelse med hevet hånd og rumlende mage, og når blodsukkeret er så lavt at man sprekker med en smell, så kommer skammen.
Jeg har sett det hos venner, familie, og det er faktisk litt vondt å bevitne.
Men min måte å leve på? Å spise god mat, aldri gå sulten etc, og fortsatt gå ned i vekt, se ung og frisk ut etc, nei, hvordan kan man det? Den derre fettdietten min kan jeg ha for meg selv ... .
Jeg har brukt så mye tid og krefter på å, ikke slanke meg, men straffe meg selv med sult, og svima rundt med blodsukkeret i anklene, at jeg ikke kan få meg til å forstå at noen tror det er en lett løsning å leve på 500 kcal vha en kommersiell pulverkur for å overleve bikinisesongen, og så ramler man i godtskåla med hodet først, rett og slett fordi fokuset stort sett er på fornektelse, selvdisiplin, og behovet for å være flink.
Mens jeg skriver dette, merker jeg at jeg er bare så utrolig glad for at jeg ramla over lavkarbo for fire år siden. Jeg har vært ''flink pike'' i alt for mange år, og det er så utrolig deilig å heller få være ''tilfreds pike'', som er i stand til å vise kroppen min den respekten den fortjener, sånn at jeg kan leve et godt, og forhåpentligvis langt liv uten begrensninger.