[Lunaluna]

Jeg forstår veldig godt hva du mener.
I mitt hode er jeg fortsatt "hun tjukke". 20 kg på 5 mnd kan ikke forandre den jeg psykisk (og fysisk) har vært de siste syv(?) årene.
Vi ser oss selv i speilet hver dag, så vi ser nok ikke de store forandringene selv, men andre legger merke til dem. Og min oppfatning er at de stort sett mener vel.
Jeg får mange kommentarer, og stort sett synes jeg det er kjempehyggelig, MEN: Jeg liker ikke at det er fokus på kroppen min, og dette er tanker som stammer fra den tiden jeg virkelig ikke hadde noe selvbilde (fysisk sett, har alltid vært stolt av meg selv ellers).
Jeg har venner som ikke har sagt noen ting også. Han ene spurte jeg rett ut om jeg ikke så bra ut. Han svarte at joda, jeg så helt fantastisk ut, han hadde jo sett det. Men han ville ikke ta det opp i frykt for å oppfattes feil.
"Du var så feit før, men nå ser du bra ut!"? Han ville selvfølgelig aldri sagt det på den måten.
Men hvis han nå HADDE sagt dette rett ut, så ville det vært sannheten. En ubehagelig sannhet å høre fra noen andre, men likefullt en sannhet som jeg var fullt klar over.

Uansett om man blir overvektig pga latskap, matavhengighet/tvangsspising/trøstespising, sykdom eller rett og slett pga at man stapper i seg ting man ikke bør spise, så gjør folk seg opp en mening.

Jeg skal ærlig (og meget skamfull) innrømme at jeg ikke har vært noe bedre selv. For uansett om jeg var stor og stygg, kunne det aldri falle meg inn å bli som hun enda større på 200 kilo som vagget gjennom butikken og hamstret sjokkis. ("Et sted må jo grensa gå, selv for oss som elsker sjokkis og hater trening, man trenger jo ikke spise seg ihjel heller!")

Men faktum er at man aldri hadde planer om å ende opp på 80, 90 eller 105 kg heller. Det blir liksom bare sånn av forskjellige grunner (i mitt tilfelle latskap, sjokkisavhengighet og PCOS).
Sånn er vi mennesker, vi mener noe om alle andre, og vi er redde for hva alle andre mener om oss.

Jeg er glad på mine egne vegne over det jeg har oppnådd. Jeg gleder meg over dine og andres prestasjoner, og jeg føler med de som sliter med at ting går sakte.

Hva folk måtte mene eller ha ment om meg og kroppen min har jeg bestemt meg for å gi f... i.
Jeg har tross alt nok med at JEG skal tilvennes mitt eget speilbilde.
Jeg tar komplimenter for det de er, uansett om de høres litt snåle og tvetydige ut. Om andre mennesker har fæle tanker om meg, så får de bare holde på, det sitter tross alt i deres hoder, ikke mitt.

Og godt er det, for der er det nok av mine egne skrudde tanker!

Lykke til videre til deg, hold hodet hevet og vær stolt!