[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av plastbox, her.

Photobscura: Trist historie! Legen til eksen fortalte at ca. 1 av 15 unge kvinner lider av hypothyreose*, en tilstand som bare blir værre og værre om den ikke behandles. Hvor motstandsdyktig kroppen er mot å utvikle insulinresistens er nok også genetisk betinget, og ikke minst hvorvidt musklene og fettcellene utvilker resistensen samtidig. Det finnes mange normalvektige Type 2 Diabetikere der resistens har oppstått samtidig i alle vev, og det kan kanskje tenkes at disse kronisk radmagre personene vi alle kjenner har en grad av insulinresistens i fettvevet sitt?

I de aller fleste tilfeller er dog overvekt selvforskylt, men da snakker jeg om den voldsomme andelen av befolkningen som veier 10-15kg for mye og klager over at slankekuren fra Allers eller Norsk Ukeblad de prøvde i to uker ikke hjalp i det heletatt, gjerne mens de spiser en sjokoladecroissant og drikker Cola. Innser at mange antagelig vil reagere på det utsagnet der, men se rundt deg. Kan noen her med hånda på hjertet si at de ikke kjenner i allefall 3-4 personer med "luksuspondus" som bortimot daglig nevner at de skulle ønske de veide mindre mens de lever på mat som åpenbart er så langt fra slankemat som mulig..?

Disse bør ikke få gjemme seg bak at overvekt er en sykdom! Klart det er mange som lider av sykdommer som fører til overvekt, men se på arbeiderklassen i Norge på tiden da besteforeldrene våre vokste opp. Det var noen få som var skikkelig gode og runde uansett hva de gjorde mens resten var normalvektige eller tynne. Andelen genetisk predisponerte eller rett og slett syke kan ikke ha endret seg på 50-60 år, men alikevel har andelen overvektige eksplodert. Jeg er 25 og blir nesten skremt av hvor få på min alder som ikke har i allefall 5, om ikke 10 eller 15 kg mer enn de hadde trengt.


*For de som måtte lure: Hypothyreose er en tilstand der skjoldbruskkjertelen mister følsomheten for signalhormonet TSH, og produserer mindre T3 og T4. TSH produseres i hypofysen i hjernen for å fortelle skjoldbruskkjertelen hvordan forbrenningen skal reguleres (via T3 og T4), og når følsomheten faller må mer og mer TSH produseres. Til slutt nåes et punkt der forbrenningen faller drastisk noe som medfører sykdomsfølelse, slapphet, hurtig vektøkning, depresjoner og mye andre ubehageligheter. Ofte settes diagnosen ved at målinger viser normale T3 og T4 verdier, men forhøyede TSH-verdier.

Men det gikk jo bra til slutt . I dag er jeg tilnærmet normalvektig, samt at jeg faktisk vet at min overvekt ikke alene kan skyldes på min selvdisiplin og latskap. Og jeg vet hva som gjør at jeg legger på meg, og ikke minst hva som var grunnen til at jeg fortsatte å være overvektig og aldri gikk ned, tross at jeg levde på øl og et par brødskiver gjennom store deler av tjueårene, jeg gikk ikke betydelig opp i vekt igjen før den gangen jeg var samboer og fikk et langt mer avslappet forhold til mat, men uten noe som helst kunnskap om hva den gjorde med meg.

Problemet her er ikke at Kari Jaquesson har rett, for det har hun når det gjelder en god del overvektige, problemet er at hun rasker med seg alle andre i samme slengen, og antyder at det eneste som trenges er et klippekort på sats! Det er en grov overforenkling. Og ja, vi har alle ansvar for vårt eget liv, men vi er også til en hver tid utsatt for et press, både fra markedskrefter som forteller oss at vi fortjener noe ekstra til en hver tid, uoppnåelige idealer og en evig dårlig samvittighet fra en omverden som mener det er bare-bare å legge om hele livsstilen sin.
Jeg vet i alle fall såpass i dag som at å gå ned i vekt med så mye hormoner på bærtur som jeg har hatt, er som å kjøre bil med håndbrekket på, og det har krevd ganske mye egenforskning og initiativ for å komme dit jeg er i dag, og da blir jeg litt muggen når jeg i følge Kari Jaquesson kun hadde meg selv å skylde, fordi løsningen for meg, som alle andre tjukkaser var jo selvfølgelig bare at jeg burde få neven ut av potetgullposen og komme meg opp av sofaen.