[StineH]

Opprinnelig lagt inn av Anarko, her.

Endelig har jeg mulighet til å skrive igjen! Tastaturet på maskinen min har klikket, og pcen er på sykehus. I dag er jeg i sogn og låner min stefar sin pc.

Nå blir det en litt lang historie. Jeg føler at det er kun dere jeg kan snakke med om dette, og derfor deler jeg det her. Om dere ikke gidder å lese gjennom hele så forstår jeg godt det.

Januar 2009 så veide jeg 120 kg. Jeg hadde hepatitt c, og skulle begynne på cellegift når midten av januar nærmet seg. Jeg visste ikke om at jeg veide så mye før etter en uke ut i behandlingen. Cellegiften gjorde at jeg raste ned i vekt. Jeg kastet opp, og lærte meg å sette pris på akkurat det. Jeg stakk etterhvert fingrene i halsen, og det ble en slags avhengighet kan man si. Juli 2009 kom, jeg ble erklært frisk, avsluttet cellegiften, og var da 83 kg. Noe jeg var rimelig fornøyd med. Ville dog ned ca 10 kg til. Jeg fortsatte å stikke fingrene i halsen fra tid til annen. Prøvde ut fullkorns pasta, fullkorns ris og alt det der. Var også innom lavkarbo en liten periode. Jeg gikk opp igjen noe på fullkorn. Kastet opp fra tid til annen, men jeg visste jo at det var dumt, og noe som kunne bli verre enn det var. Jeg trente noe kickboxing også. Før jul så skeiet jeg ut fra lavkarbo da jeg var på besøk hos svigermor og spiste noe usunt. Jeg stabiliserte meg noe i julen og gikk ned igjen pittelitt. Så etter jul, siste gangen jeg veide meg var jeg ca 94 kg. Og har nå i løpet av vinter og vår vært litt opp og ned. Jeg har en mor som legger utrolig lett merke til slikt. I sommer så følte jeg meg feit rett og slett. Selvbildet var langt nede, og jeg begynte en torsdag i juli, 15. tror jeg det var, på lavkarbo, og bestemte meg for at dette skulle bli en livsstil. Bare noen dager etter sluttet jeg jammen meg å røyke også... I august så møtte jeg min mor igjen, som mente at jeg hadde gått ned i vekt (hun kommenterte i juni at jeg hadde gått opp, og at jeg måtte være forsiktig så jeg ikke endte opp der jeg var i jan 2009). Etter jeg begynte å jobbe har det vært mye styr og lite mulighet til å besøke min mor, men nå reiste altså jeg og min gode gutt inn i går. Både han og jeg har gått ned. Min mor kommenterte det på oss begge, at hun syns vi hadde gått ned og såg godt ut. I dag tidlig, så bestemte jeg meg for å veie meg, jeg hadde tross alt gått ned, og jeg tippet (mer håpet kanskje) at jeg var ca 90-95 kg. Det var altså feil. Jeg er 103,5 kg. Det ødela hele humøret mitt. Jeg har altså gått opp 20 kg siden i fjor sommer. Gikk ut og jogget med hunden en tur. Noe jeg ikke har gjort på lenge, og var i overraskende god form. Men selvbildet har fallt fullstendig ned i dag, og humøret er elendig. Attpåtil så følte jeg at jeg spiste litt for mye kålrabistappe til middag, og valgte da å kaste opp litt... Noe jeg selvsagt vet er dumt, men det ble bare slik. Jeg håper nå at jeg klarer å begynne å trene på regelmessig basis. Det var godt å jogge i dag tidlig i nydelig natur med en vilter og glad bikkje. Men det at jeg kastet opp, og at selvbildet mitt er så lavt nå, følte jeg for å dele, men har ingen jeg tør å si sånt til utenom dere.

Slik, da var det sagt.

Jeg må bare først og fremst si at jeg synes du er vanvittig tøff som tør å snakke om det som tynger den ned. Det er utroolig viktig! Ting som man holder inne i seg blir bare værre og værre hele tiden...!
Jeg kjenner til den følelsen av å liksom føle at man har gått ned, så går man på vekten også viser den MASSE mer enn det man trodde og man får denne følelsen av håpløshet..
Jeg hadde en slik opplevelse i fjor høst da jeg trodde jeg hadde gått ned (sist jeg så vekten min var i fjor vår og da var jeg 136-ish).. Så jeg gikk på vekten igjen på høsten ved godt mot. Og den gikk opp til 150, stoppet der og så blinket ordene "error" mot meg... Jeg fikk lyst til å dø der og da!!
Men i stedet for å kaste opp, så gikk jeg hjem og spiste meg stappmett, for å straffe meg selv...

Jeg har selv vært inne i en periode der jeg kastet opp alt jeg spiste. Men det førte ikke til noe sæærlig vekttap, bare til hodepine, svimmelhet og at jeg til slutt kolapset. Så derfor spiste jeg desto mer og lot det være nede..

Det er veldig viktig å ikke tenke seg selv ned. Heller tenke seg selv opp, si til folk at om de kaller deg feit, så smell tilbake at "Ja, jeg er kanskje feit, men jeg kan i allefall gjøre noe med det, i motsettning til deg som er stygg"... Eller om folk glor, så glo tilbake. Jeg takler i allefall ting med å slå tilbake, sånn at folk kan kjenne hvordan det kjennes ut. Det gjør meg både sint og lei meg, men jeg kan ikke la det dra meg ned. Og se det positive i det! Din mor synes du ser godt ut! Og det gjør garantert din kjære også..!

Også må jeg bare slenge med noe som skjedde i dag når jeg var på butikken.. Jeg stod å prøvde noen sko. så kommer det en unge og en ganske ung mor inn.. Denne ungen var vel kanskje 5-6... Så ser han på meg og snur seg til sin mor og sier HØYT " Hon damen der var sjæmpe svær!!" også snur moren seg og ser på meg og bare "Mhm!" også gikk de forbi meg og inn i butikken... Jeg ble stående å måpe og måtte nesten la det synke. At det går ANN! Er greit nok med ungen liksom. Det er av barn og fulle mennesker man får høre sannheten, men at moren tilsynelatende var HELT enig.. Jeg holdt nesten på å gå bort til henne og spørre hva hun mente med det...
*hisse seg opp igjen!*