[nellie]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

På meg virker det som om det MÅ være et strev å leve sunt! Det MÅ handle om forsakelser, hvite knoker og selvdisiplin ut av en annen verden. Man skal ikke spise mer enn at magen fortsatt knurrer, videre skal man trene til man kjenner blodsmak i munnen, og gjennom alt skal man smile av stolthet fordi man er så standhaftig, og man skal bøye hodet i skam hver gang man ramler av vogna.
Det føles litt som om de som fordrer en tankegang som f.eks Jaquesson og Drevon føler seg litt lurt av at noen har funnet ut at man faktisk kan bli sunn og slank ved å spise seg mett på ren, fettrik og karbohydratfattig mat og være normalt aktive. Jeg synes ærlig talt at livet ikke behøver å være mer strevsomt enn nødvendig. Jeg er en livsnyter, og ikke redd for å innrømme det. Så jeg favner lavkarbo med begge armene vidåpne!

At det liksom skal være et strev og grusomt er noe folk ofte gjør det til selv. Det går heeeeelt fint å ikke gå rundt sulten og elendig selvom man ikke slanker seg med lavkarbo.

Kjenner meg på ingen måte igjen i alle som snakker om at de hadde det så helt for jævlig alle de årene de var ført bak lyset, gikk rundt som hungrende, tikkende følelsesbomber, fordi at de prøvde å slanke seg ved å følge kalorier inn-kalorier ut greia.

Hver sin måte å reagere på et sånt kosthold på.. Klart. Er insulin og alt fucked, så er det sikkert ikke noe særlig, men at folk velger å spise minst mulig, når de ikke MÅ, for å gå ned i vekt på den måten, det er deres eget valg. At det handler om strev og forsakelser for alle er en feilaktig generalisering.