[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

At det liksom skal være et strev og grusomt er noe folk ofte gjør det til selv. Det går heeeeelt fint å ikke gå rundt sulten og elendig selvom man ikke slanker seg med lavkarbo.

Kjenner meg på ingen måte igjen i alle som snakker om at de hadde det så helt for jævlig alle de årene de var ført bak lyset, gikk rundt som hungrende, tikkende følelsesbomber, fordi at de prøvde å slanke seg ved å følge kalorier inn-kalorier ut greia.

Hver sin måte å reagere på et sånt kosthold på.. Klart. Er insulin og alt fucked, så er det sikkert ikke noe særlig, men at folk velger å spise minst mulig, når de ikke MÅ, for å gå ned i vekt på den måten, det er deres eget valg. At det handler om strev og forsakelser for alle er en feilaktig generalisering.

Igjen er jo dette enda et eksempel på hvor forskjellige folk er, og hvor feil det er å generalisere som det har blitt gjort i disse tv-debattene.
Jeg kjenner et utall mennesker som liksom ikke kan kalle det slanking før det gjør litt vondt, og som ikke for sitt bare liv kan forstå hvordan jeg kan gå ned i vekt ved hjelp av et kosthold som ikke fører til noe sult, eller at jeg ikke henger over ergometersykkelen en time om dagen, for ikke å snakk om at jeg liksom aldri kan unne meg noe etc. Det er som om noen kanskje tror at jeg "jukser" litt, ettersom jeg ikke lider noe særlig for vekttapet mitt.
Så det er mange forskjellige opplevelser, og oppfatninger av dette, helt klart.