[plastbox]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

At det liksom skal være et strev og grusomt er noe folk ofte gjør det til selv. Det går heeeeelt fint å ikke gå rundt sulten og elendig selvom man ikke slanker seg med lavkarbo.

Kjenner meg på ingen måte igjen i alle som snakker om at de hadde det så helt for jævlig alle de årene de var ført bak lyset, gikk rundt som hungrende, tikkende følelsesbomber, fordi at de prøvde å slanke seg ved å følge kalorier inn-kalorier ut greia.

Hver sin måte å reagere på et sånt kosthold på.. Klart. Er insulin og alt fucked, så er det sikkert ikke noe særlig, men at folk velger å spise minst mulig, når de ikke MÅ, for å gå ned i vekt på den måten, det er deres eget valg. At det handler om strev og forsakelser for alle er en feilaktig generalisering.

Vel, er i grunn litt enig (men bare litt!) i det du sier. Som forholdsvis normalvektig, bedre trent en gjennomsnittet og forholdsvis frisk kunne jeg klart gått ned med høykarbo/lavfett kalori-restriksjon og trening.

Jeg ligger sånn sett omtrent midt på skalaen. Spiser jeg masse raske karbohydrater raser jeg opp i vekt og spiser jeg under 40'ish gram om dagen raser jeg ned.

Hva så med mennesker som Sten Sture Skaldeman? Ble tvangsslanket på en diett med 800kcal om dagen. Det er rimelig drøyt for en mann på 140+kg, antageligvis 1/4 av kalori-"behovet" hans. På så lite mat, og så svingende blodsukker går man garantert sulten, men alikevel gikk han totalt sett opp i vekt på grunn av insulinets effekt (spesielt på en som er insulinresistent) og muskeltap og nedjustering av forbrenningen fra slike idiotiske sultedietter.

Så ja, for de som i utgangspunktet har lav karbohydrattoleranse kan jeg faktisk se at det kan være et reint helvete å følge Statens anbefalinger!