[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av vimsen85, her.

Jeg gikk på Cipramil (tror det var det de het) i to og et halvt år. Jeg syntes det var godt å komme av de (dette var når jeg gikk på videregående, så det er en stund siden). Jeg ble litt likegyldig av de og syns faktisk at det var godt å komme av de og faktisk føle igjen. Og når jeg ikke var likegyldig var jeg dypt deprimert (på pillene). I forfjor hadde jeg en ganske alvorlig nedtur (med MYE angst). Da nektet jeg medisiner og kom heller på hastelisten for å komme til samtaleterapi. Det tok et halvt år før jeg fikk tilbud om hjelp. Hasteliste. Men nå sklei innlegget mitt litt ut. Jeg håper at det går bra med nedtrappingen. Jeg har vært mindre opp og ned på lavkarbo og generelt tror jeg at jeg har hatt færre dager der jeg er deppa. Men det blir er nok ikke sånn at alle blir kvitt depresjoner med et knips. Det er jo ofte andre ting som gjør at vi får de plagene vi får. Men min psykiske helse har blitt bedre og jeg håper den skal bli bare bedre og bedre.. Jeg håper at livet er bra og lyst for deg etter du er ferdig nedtrappet

Dette ble jo veldig off topic, beklager Mim, men jeg skal bare svare vimsen

Ja, jeg tror at nedtrappinga og ikke minst avsluttinga vil gå greit. Jeg har ikke opplevd bivirkninger (bortsett fra forsterket søvnproblem) og jeg har faktisk ikke hatt en eneste "vond dag" forårsaket av selve medisinen. Jeg har bare fått et stabilt humør, det vil jo si at jeg har jo faktisk hatt dager hvor jeg har vært trist, men da har det vært trist og ikke deprimert-trist. Men jeg gruer meg litt til å avslutte - det er liksom en liten trygghet det der, den pilla, men hvor positivt er det da? Å være avhengig av ei pille for å kunne smile eller å gå ut blandt folk? Så jeg er klar for å slutte. Jeg kan jo ikke vite hvordan livet blir etterpå før jeg har prøvd. Viser det seg at jeg faller tilbake så får jeg starte på den igjen eller vurdere f.eks samtaleterapi (det har jeg gjort tidligere, men på slutten så var det faktisk ikke noe mer å hente der følte jeg, så i samråd med lege og psykolog sluttet jeg, da dem var enige, jeg hadde kommet så langt at egentlig var det ikke noe poeng å gå i terapi...).

Håper jeg forblir som jeg er nå Det var jo slik jeg var før alt skjedde...riktignok var jeg også 6 år på den tida

Nok avsporing på tråden n