[Tulipa]

Hei igjen.

Er faktisk glad for å ha fått diagnosen, Photo, det forklarer jo veldig mye! Prøvde lavkarbo første gang for to og et halvt år siden, og selv om jeg ikke fulgte det så nøye etter en strikt lavkarbo-periode, har jeg stort sett holdt meg unna hvitt mel, bare spist poteter, ris og pasta en sjelden gang, og vært forsiktig i forhold til karbo-rike matvarer. Sukker har jeg alltid vært forsiktig med. Siden dette har huden min blitt veldig mye bedre, og det er sjelden jeg har kviser lenger.

Etter at jeg begynte på lavkarbo/ketolyse i juli har problemene mine med ødemer og hovne bein forsvunet, bare kommet tilbake mens jeg var på ferie i varmen, men da skeiet jeg også ut og spiste brød. Så jeg merker stor forskjell!

Venter fortsatt på telefon fra Dr. Willumsen med svar på blodprøvene, håper å bli satt på Metformin når de er klare. Har fått time til MR- røntgen (offentlig løp) først i slutten av januar. Er redd jeg blir gammel før dette løpet er over og jeg er ferdig operert.

Carisma, jeg forholder meg til muligheten til å forbli uten egne barn hver eneste dag. Jeg ble sinna på legen fordi han gav inntrykk av at jeg kastet bort tiden hans og fordi han slik jeg ser det mangler empati. Jeg er som sagt fullt klar over at vi kanskje aldri får egne barn. Men å si at jeg ikke må regne med å bli mer fruktbar av å få fjernet muskelknuten, er unødvendig. Jeg vet det allerede, men ikke ta fra meg håpet! Jeg syns jeg bør få lov til å fortsette å håpe til alt er prøvd. Og alt er ikke prøvd. Jeg blir fort gravid. Neste gang jeg blir det spiser jeg lavkarbo og har forhåpentligvis ikke lenger en muskelknute som ligger i veien. Jeg har ikke tenkt å resignere på lenge enda!

Når du sier at det er en mening med det, så blir jeg litt provosert. Jeg ser ingen mening i at ikke vi skal kunne bli foreldre. Vi er ressurssterke, oppegående mennesker som elsker barn og gjerne vil ha egne. Jeg blir lei meg når folk absolutt må poengtere at jeg må belage meg på et liv uten.

Vi lever jo et vanlig liv i tillegg til å holde på med denne prosessen. Jeg går jo f. eks ikke rundt på jobb daglig og syter over dette. Bruker vel dette forumet litt til å sortere tanker og frustrasjoner, så jeg kan til dels forstå at det virker som om jeg aldri tenker på annet enn barnet vi ikke har.
Men- klart jeg tenker på det hver dag. Det er en sorg og et stort savn.

Og jeg kan ikke snakke så mye med mine søsken og venninner om det- de har spedbarn og/eller er gravide hele gjengen. Det er vanskelig for både meg og dem. Jeg kan ikke belemre dem med min smerte og "forstyrre" deres lykke (eller frustrasjon over kolikkunger). Til daglig er jeg en vanlig søster, tante, fadder og barnevakt. Det er en glede, men ofte sårt.

MEN- jeg tror fortsatt at en dag så blir det vår tur!
La meg ha håpet, ihvertfall! Får masse håp av å høre om alle dere som har klart det til tross for vanskeligheter. Det hjelper å tenke på dere, Myrull og resten av gjengen!

TROLLTIKA!!!
Jeg er ganske sikker på at vi snakker om samme spesialist/gynekolog, Dr. K... Vi tilhører samme lokalsykehus.
Han ringte meg for to dager siden fordi et eller annet analyseverktøy på lab`en i Tromsø var ødelagt, og jeg måtte ta nye blodprøver. Jeg spurte om hva han tenkte om at jeg hadde fått påvist PCOS hos en annen spesialist, siden han selv nektet å utrede meg for dette. Han tok ingen selvkritikk, men det hadde jeg vel ikke forventet heller. Gav meg litt tilfredsstillelse å konfrontere han med det, i det minste.


Nå har jeg bakt lavkarbobrød, med kun 37 karber i hele brødet. Gleder meg til søndagsfrokost med brødskiver med egg i morgen!

Ha en fin lørdag!

Klem fra Tulipa!