[mam]

Kansje noen blir provosert over tanken på at vi skal dele ut "matkuponger" i verdens rikeste land. Men vi kan ikke underslå det faktum at det er klasseforskjeller i Norge også. Alle som har endt opp i lavlønte yrker, arbeidsledige, de som ender på uføretrygd og minstepensjonister. For å gjøre det verre, har de med gode stillinger gjerne gunstige tilbud på trening, treningstøy, reiser for å "bygge relasjoner" gjennom jobben. Arbeidsgiver sponser mye. Jeg må betale alt selv.

Noen hevder at "sunn mat må bli billigere". Dette vil også gavne millionærer. Jeg ønsker noe som retter seg direkte mot de som trenger det. Det er ikke bare noe jeg tar utav luften. http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/...t-2562572.html

Som lavtlønnet (under 190 000 netto for 100% stilling) så ville jeg tatt imot helsekuponger. Jeg regner meg ikke som fattig, men jeg får skyldfølelse for å begynne på lavkarbo, fordi jeg føler at familien egentlig ikke har råd til det. Heldigvis ble det bedre etter uke 1, jeg spiser mye mindre nå. Første uken ÅT jeg. Eggekartonger, smør og bacon gikk unna i ekspressfart.

Jeg tenker meg et system hvor en helsekupong kan benyttes på helsestudio, svømmehall, til å handle vitaminer og mineraler, eller matvarer uten hvitt mel, sukker og transfett. Jeg ville ha benyttet meg av det uten å skamme meg.

Jeg kommer fra en fattig familie, men jeg har det mye bedre enn mine foreldre. Da jeg ble født, bodde de i en hytte uten innlagt støm og vann. Isteden for å studere i årevis, valgte jeg å begynne å jobbe som 18-åring. Det føltes fantastisk da, men det betyr også at jeg vil forbli lavtlønnet resten av livet. Det var et valg jeg tok da, som jeg ser konsekvensen av nå. Men hva vet en 18-åring om livet? Jeg hadde savnet klær og fine ting i årevis. En dame fra "sosialen" tok meg med og kjøpte min første dongeribukse da jeg var 10 år. Før det hadde jeg bare gått i klær min mor hadde fått, og blitt mobbet for det. Kan en bebreide meg for at jeg ønsket å begynne å tjene penger?