[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Det er jo definitivt en av de tingene som kan snakkes i hjel da. Når man må snakke om hvordan bra sex skal være er vel forholdet allerede på tynn is?


Min bror mente at malt panel var forferdelig, panel skulle være naturlig trehvitt. Og samboeren hans var enig. Gjett om jeg måtte sette meg ned da de malte hele leiligheta lys, alle panelveggene! Men de var jo eneige etterpå om at de plutselig fikk dobbelt så stor leilighet da, hvorfor hadde de ikke gjort det før liksom.. Så ja, gi det litt tid!


Og ophelia, jeg syns det er modig å skulle dele resten av livet med en kvinne. En ting er å finne den rette mannen, men å finne den rette kvinnen? Jeg vet hvertfall at det kunne jeg aldri klart. Men så gjelder nok det motsatt også, ingen jente holder ut med meg over lengre tid
Samtidig er vel faktisk statisktikken for partnerskap mellom kvinner mye bedre i forhold til holbharhet enn mellomn menn, og i samfunnet generellt?

Selv har jeg og sambo vært sammen i åtte år om en uke. Om han er verdens mest fantastiske mann? På noen områder. På andre irriterer han vettet av meg. Men det betyr at han fortsatt kan overraske meg (på god og vondt ) Og jeg vet det går begge veier. Også kan vi le sammen. Vi ler sammen nesten hver dag. Det er kanskje det viktigste.

For å si det veldig enkelt: Jeg takler ikke tanken på være sammen med en mann. Jeg vrir meg av vemmelse når jeg ser for meg ha sex med en fyr - det er bare så uffattelig ekkelt. Det hadde med andre ord absolutt ikke fungert å vært sammen med en mann - jeg hadde jo vridd meg av vemmelse Jeg trives bedre med mannfolka som kompiser, jeg har helt ærlig, aldri likt de på noen annen måte. På ungdomsskolen så var jeg heeelt sikker på at det var noe galt med meg, selv om jeg hadde lært og var helt åpen for at noen liker det samme kjønn, men det trodde jeg ikke angikk meg. Til slutt måtte jeg bare gi etter for det Jeg prøvde riktignok å like en gutt når jeg var sånn 16 år, men vet du, det gikk ikke!? Jeg er glad for at jeg aldri gikk så langt som å ha sex med han, for å like han, det tror jeg at jeg ville angra noe helt sykt på i ettertid. Det hele endte jo opp med at jeg ble forelska i ei jente og når jeg tillot meg selv det, når jeg aksepterte den siden av meg så ble jeg en helt annen person, det tror jeg mange rundt meg kan si, at jeg ble mye mer..ehm, tilfreds og glad...jeg forstod at jeg var hverken syk eller unormal, ikke kom jeg til å ende opp som ei gammel jomfu bitter på verden rund meg (min største frykt når jeg var 17 år..haha...), jeg fant den personen som gjør meg lykkelig, glad og en person som liker meg som den jeg er og hjelper meg til å akseptere meg selv

Men jeg skal innrømme at av og til er jeg veldig skeptisk til hva folk rundt meg tenker om meg/om oss - men det letteste er å bare gi faen I hva andre tenker. Uansett så tenker de fleste ingenting negativt, det må være de som er ekstremt fordomsfulle. Jeg har ei venninne som hater det at jeg er sammen med ei jente, men hun viser det aldri utad og oppfører seg ikke på den måten som man skulle tro mot meg, grunnen til at hun ikke liker det er veldig enkel ; hun mener at samlivet er skapt for at en kvinne og mann skal være sammen...og hun er veldig veldig religiøs, men som hun sier: jeg legger meg opp i hvem du elsker, så lenge du er lykkelig, da har det ingenting å si om jeg mener det er rett eller galt. Men jeg har helt ærlig aldri møtt noen fordommer, kun slibrige mannfolk som prøver seg med å si "du, vi skal ikke ha sex, vi tre?", det hører med at de er dritfulle..og du møter dem på byen...æsj...