[Photobscura]

Uff ... Jeg har det dessverre sånn fortsatt, om ikke alltid. Om jeg skulle komme til ved et uhell å såvidt vippe over den behagelig mett-grensa, så gjør det nesten litt vondt i sjela. Samtidig er jeg litt vel glad i følelsen av å være sulten (i alle fall inntil det punktet hvor det går over til lavt blodsukker med påfølgende skjelvinger ...)
Og dette til tross for at jeg la om kostholdet til lchf for over fire år siden.
Jeg vet helt og fullt med intellektet mitt at jeg skal spise til jeg er passe mett, og jeg gjør det stort sett også, men det følelsesmessige ved det er nok langt mer sidrompa, og henger forsatt etter, enn om det er langt bedre enn det var før, det skal sies. Men har man vært temmelig spiseforstyrra i pluss minus tjue år, så er ikke de mentale endringene gjort på en dag. Men det blir litt bedre hele tiden!