[Photobscura]

Både ja og nei. Jeg har alltid vært overvektig. Jeg mener alltid, for jeg har vært større enn alle andre siden barnehagealder, og skjønner jo sånn sett at min overvekt opprinnelig var i stor grad genetisk/hormonelt betinget, og i så måte ufrivillig.
Men det jeg opplever nå med en ca normalvekt er at den identiteten jeg har levd med hele tiden blir utfordra. For det å være overvektig kan skape en slags beskyttelse, det beskyttende spekklag som flere snakker om. Det er så enkelt å legge skylda for alt på at man er overvektig. Noen dumper deg/føler ikke det samme -det er fordi jeg er feit. Venner svikter -det er fordi jeg er feit. Jeg blir behandlet dårlig/respektløst av noen helt random -det er fordi jeg er feit. Jeg får ikke jobben -fordi jeg er feit etc. Nå som jeg joi kke er feit lenger så må jeg faktisk gå mer i dybden av motgang. Kanskje det er noe med min personlighet? Kanskje faktisk skylden ligger hos motparten? Kanskje jeg ikke var kvalifisert, kanskje jeg sa noe feil, kanskje jeg ikke var så himla hyggelig selv?! Det er jo så mye lettere å trekke tjukkaskortet.
Uansett, det er først når jeg er på andre siden av det spekklaget at jeg ser hva det betød for meg. Det er ikke bare bare å skulle identifisere seg på nytt etter å ha levd hele livet med en bestemt oppfatning av meg selv og hvem jeg er.
Så nei, jeg trengte ikke å bli stor, men jeg ser i ettertid at storheten gjorde at jeg valgte minste motstands vei for å forklare motstand i stedet for å virkelig gå i meg selv og se ting fra flere sider. Det var i grunn ganske behagelig og enkelt.