[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Lille venn - får helt vondt av deg jeg! Jeg hadde det slik da jeg spiste høykarbo. Hadde møter etter siste time på høgskolen, og fikk beskjed etter første møtet at jeg MÅTTE spise før jeg kom... ble helt vilt irritabel og aggressiv. Det skyldtes for min del for lavt blodsukker.

Da jeg gikk på pulverkur med ekstremt lavkcalori hadde jeg ingen slike symptomer, ble helt hyper og i hundre faktisk.

Tar du vitaminer? Får du i deg rett kombinasjon av næringsstoffer? Du skriver egenkomponert - kan du si noe om hva det innebærer?

Jeg hører du sier at du ikke kan være lubben - og at du må være tynn. Du har vært her så lenge at du vet at du ikke går opp hvis du spiser veldig lite karbo ikke sant? Og mye fett? Mye god næring? Spiser du næringsfattig eller spiser du lavkarbohøyfett i dag?

Sender deg uansett en oppmuntringsklem!

Du trenger ikke å ha vondt av meg. Jeg er bedre nå. Jeg var også hyper da jeg brukte pulverdiett. Da var jeg 16. Jeg ble dog etterhvert helt svimmel. Å gå svimmel og være gira samtidig er litt ekkelt fordi man er redd man svimer av.

Jeg skriver egenkomponert fordi jeg modererer ketolyse siden jeg er ganske tynn. Jeg innførte noen nøtter idag(noe kroppen lyste av glede over), og har spist frukt i tillegg til typisk ketolysediett i flere uker nå. Jeg spiser dog mindre fett enn de på ren ketolyse, men mye nok protein. Jeg vil si jeg spiser balansert. Ikke noe å utsette på dietten min, med unntak av for mye epler og noen vil kanskje si jeg spiser litt lite. Men jeg spiser meg fornøyd.

Jeg tar vitaminer,ja. Magnesium, spektro hvor alt er i, ekstra e og d vitamin.

Jeg har trodd anorektikere som spiser svært lite ikke er aggressive, men rolige, jeg. Ja, jeg tror det er et stadie der man er hissig før man synker dypere inn i anoreksien og blir mer passiv. Hissigheten er et slags kroppslig varselsignal om at noe ikke er som det skal. Jeg synker ikke inn i den, bare så det er sagt. Jeg sto for et par dager siden mellom valget om å synke ned i den mens jeg stirret inn i den store sorte tomheten, slutte og spise og bare drikke kaffe og bli surrete, sprø og død, eller reise meg, og valgte det siste fordi jeg fikk plutselig en påminnelse fra Gud om hva jeg vil gjøre med livet mitt slik at det ble lystbetont. Så nå har livet mening, en retning og et realistisk mål. Alt er bra.