[Camomilla]

Mine barn har stort sett alltid vært slanke, med unntak av datteren min i noen få måneder (8-13 mnd. gammel). Hun begynte veldig sent å krabbe, men da rant alt av og michelinlårene var borte! Alle barn har litt sånne svigninger, synes jeg - jeg følte at de la på seg og ble litt rultne, for så å strekke seg og bli slanke - litt sånn i rykk og napp. Etter de begynte å gå (øh - springe), har de holdt seg fint innenfor normalområdet.

Akkurat det med å nøde barn til å spise mer er en vanskelig problemstilling. Sønnen min synes måltider generelt er ganske kjedelig, og vil helst småspise hele dagen. Derfor nøder jeg ham når vi sitter ved bordet, og setter grenser for hvor mye han får utenom måltidene. Dersom han spiser seg mett til måltidet, er sjansene mye mindre for at han ber om kjeks etpar minutter etterpå Nå skal det også sies at sønnen min er 7 år og veier 20 kg, så han er ganske tynn. Høy forbrenning og liten interesse for mat gjør nok sitt til at jeg maser litt ekstra for å få i ham nok.

Når det gjelder mindre barn (babyer) er det enda vanskeligere å vite når nok er nok, siden de ikke kan si fra selv. Det er lett å tolke all sutring som "sulten", og kanskje en lettvint måte og blidgjøre barnet på? Jeg tilbød også ofte mat når humøret til avkommet var slett, rett og slett fordi jeg innbilte meg at det var dét som var i veien. Nå kunne det jo like gjerne være at poden var trøtt, kjedet seg, hadde mageknip, var tørst - så i ettertid ser jeg jo at jeg kanskje kunne prøvd ganske mange ting før jeg skulle dytte på med mat, lissom.