[vimsen85]

Opprinnelig lagt inn av TrillTrall, her.

Helt enig. For uansett om man går på GR eller lavkarbo hjelper det ikke om man går ned 30 kg om man går tilbake til det gamle kostholdet etterpå - og det har jeg inntrykk av at flere på GR gjør enn de på lavkarbo. Eller?

At det rett og slett blir for mye pes å telle kalorier til hverdags og tenke på kosemerker (finnes det fremdeles?) og være mye sulten og ha masse søtsug og sånt. I lavkarbo!

Nå heter det frimerker Og de er nok like mange kalorier som et frimerke inneholder Jeg gikk ikke ned på GR selv om jeg spiste til magen var oppblåst som et gasskraftverk. Jeg ble heller ikke kvitt søtsuget selv om jeg var stappa. Lavkarbo er tingen for meg. Jeg har også gått ned på GR mange ganger. Første gang når jeg var 16. Da var startvekta mi 86 kg og jeg husker jeg følte meg som den største blubba i verden. Jeg gikk ned til 74 kilo, men kunne ikke unne meg så mye som en ekstra brødskive uten å gå opp i vekt. Jeg klarte faktisk å holde meg der i et og et halvt år (eller det vil si; jeg økte 2 kilo i vekt i løpet av den perioden). Men da måtte jeg ha kontroll av spiseforstyrrelsesproposjoner. Jeg har etter det lagt på meg, spist i GR-stil og lagt på meg i en evig sirkel. Og endte opp på 102 kilo. Nytt GRkurs der jeg tok av 1 kilo. Og så oppdaget jeg dette! Halleluja! Jeg kjenner ingen som har klart å gå GR og holde på vekta. Men jeg har lest at det finnes noen som klarer det. GR for meg er på en måte en slags spiseforstyrrelse. For man må bli sykelig opptatt av det for å få det til. Beklager at jeg diskuterer med deg, selv om du ikke vil diskutere... Måtte bare få det ut..