Dette er jeg frustrert over også og her er nok også det som gjør at jeg skeier ut så mye som jeg gjør Da jeg startet med lavkarbo kosthold (ketogent) var jeg diger over magen og rumpa. Da var det lett å få inspirasjon når fettet smeltet og folk rundt meg også så at det fungerte. Mine arbeidskollegaer så på dette som en usunn slankekur men sikkert greit i en kort periode. Flere prøvde seg etterpå og noen lyktes og andre ikke. Problemet er at de skal ha en kjapp slankekur og ikke gidder å sette seg inn i hva det er. Det at jeg fortsatte å spise lavkarbo etterpå gjør at folk begynner å kommentere hva jeg spiser på en ufin/frekk måte: -ser jo at det funker, men tørr ikke tenke på hvordan du ser ut på innsiden. -sånn har jeg ikke tenkt til å slanke meg for da legger jeg bare på meg igjen når jeg spiser vanlig mat igjen (vanlig mat -duh selvfølgelig legger man på seg igjen når man spiser det samme som da man ble fet) - jeg tror ikke det der er sunt når man ikke kan spise frukt engang (jeg svarte jeg spiser grønnsaker og svelget i meg ordet "idiot" bak) -man må spise grovt brød (sa hun mens hun spiste tre skiver kneipbrød). Når sant skal sies er det mange som er postitive også da men av en eller annen grunn så stikker kritikken fra veltrente, tynne mennesker mye dypere. Jeg har også svigerforeldre som spiser lavkarbo. Svigerfaren min har nå stabilt blodsukker (diabetes 2) . Da han prøvde å slanke seg med vektklubben og spise frukt var blodukkeret hans kjempehøyt. Jobber også sammen med ei som har diabetes 2 og er ganske overvektig. Hun ville prøve lavkarbo men fikk ikke lov av "ernæringseksperten" som hun går hos. Jeg veksler mellom å bare ha lyst til å sitte i en krok å spise maten min uten kommentarer og det å ha lyst til å "frelse" folket Blir nok snart klar-talende igjen etter en liten stund i kroken. Jeg holder nå på å lese alt jeg kommer over for å ha noe å slå i bordet med
