[Lasse]

Vet ikke hvordan det er med dere andre, men mine sprekker ble etterhvert kontinuerlige. Jeg klarte lenge å motivere meg med vektnedgang når jeg begynte på kuren, men så falt jeg for fristelsen til å sprekke litt. Da var forsvaret ødelagt, og tankene kretset mer rundt hvor ille jeg hadde det på lavkarbo og hvor deilig det ville være å fylle magen med sukker og mel igjen. Jeg synes synd på meg selv fordi jeg ikke kunne ditt og ikke kunne datt, istedet for å se på alle mulighetene til variasjon et lavkarbo-kosthold faktisk gir.

Motivasjonen gikk fra positive resultater på vekt og utseende og glede over at jeg faktisk kunne spise meg mett til hvor lenge det var før jeg kunne unne meg en sprekk igjen. Hadde mange bortforklaringer når jeg sprakk, hadde jo bl.a. lest her inne at det kunne føre til vektnedgang. Veide meg tidlig om morgene for å være sikker på at pila ikke viste oppgang slik at jeg ikke fikk dårlig samvittighet. Men etterhvert gadd jeg ikke engang å veie meg etter sprekkene, jeg skjønte at jeg gikk opp. Er vel kanskje ikke nødvendig å si at trøstespisinga tok over når jeg hadde svikta meg selv så innmari.

Jeg lærte faktisk litt om egen hang til selvmedlidenhet, og hvordan jeg faktisk lurer meg selv til å ødelegge for egen lykke. Når tankene går fra å tenke på at dette går rette veien til å kretse om at det er synd på meg som slanker meg og at jeg fortjener noe går alarmklokka. Da er det ut og gå seg en tur, eller ta en titt i speilet - både fysisk og mentalt.