Opprinnelig lagt inn av teleslynga, her.

En ting er jo at det ser for jævlig ut. Og at noen gidder å bruke livet sitt på noe så fullstendig meningsløst, og samtidig gi ungene inntrykk av at dette er viktig. Men det er mulig det er sunt, altså.

Nææsj, toppidrett er ikke nødvendigvis sunt når man ser hva som ligger bak ytelser på toppnivå, men meningsløst er kanskje et kraftuttrykk?

Personlig hadde jeg nok foretrukket å heller hatt dette som idrett og mål for et sunt liv enn det motsatte.
Det er jo veldig ekstremt med alt dilldallet rundt slike konkurranser, men strengt tatt ikke så veldig forskjellig fra andre idretter hvor mye dreier seg om at alt man putter i munnen skal gi en effekt. Samme med trening, den tid man tilbringer må ha en effekt mot det endelige målet; å bli best i sin idrett.
Det er nok også årsaken til at utøvere må være dedikerte og det meste må planlegges.

Ikke så ulikt en vanlig jobbsituasjon hvor den enkelte som ønsker være blant de mest prdoduktive i en avdeling må hele tiden fokusere på alle de små tingene som gjør at man yter optimalt til enhver tid.

Kanskje en rar sammenlikning, men tror ikke det er så forskjellig. Den aller beste kontormedarbeideren, eller selgeren i en bedrift er nok temmelig strukturert og målrettet i alt hun/han foretar seg for å holde seg på toppen. Om det betyr å trene mer enn de andre, spise kontrollert, tilegne seg mest kompetanse osv, så er det hele satt i system og man jobber da mot dette.

Men for de aller, aller fleste av oss så tror jeg at vi jobber for å leve, ikke leve for å jobbe Det er antakelig DET som er den største forskjellen for en som vil bli best uansett om det er idrett eller arbeidslivet Teleslynga.

Jeg synes nå uansett ikke akkurat det er så meningsløst, og en naturlig sak som har gjort at samfunnet har utviklet seg.

Mange av de prinsipper om treningsråd og kostholdsråd disse menneskene lever etter hver dag nyter jo mange av oss her inne godt av, men vi trenger nødvendigvis ikke følge helt slavisk det de velger? Individuelle forskjeller er det alltid, men dedikasjon, planlegging og mest mulig effekt ut av det som "puttes inn, legges ned" av mat og trening synes jeg strengt tatt ikke høres ut som et meningsløst prinsipp.

Jeg kjenner ikke ungene til Lene Hansen, men godtroende som jeg er så har jeg mindre tro på at disse har noen dårligere forbilder eller en annen negativ påvirkning gjennom at deres foreldre velger å fokusere på sunnhet, helse og aktiv livsstil. Sannsynligheten for at de velger et sunt liv med fokus på å ivareta seg selv er kanskje større enn om det motsatte var tilfellet?

Får nå håpe det iallefall.

Når det er sagt så er det vel heller ingen klar sammenheng med barn som røyker fordi deres foreldre gjør det? Eller er det fakta at barn med røykende foreldre lettere tyr til røyk selv når de vokser opp?