[Biggie Small]

Jeg tror vel jeg er den tyngste eller en av de tyngste på dette forumet. Når jeg kom meg inn på lavkarbo i desember i fjor var jeg passert 181 kg (175 cm høy) og ingenting så ut til å stoppe ferden oppover.

Fra desember til januar gikk jeg ned 4-5 vannkilo men viktigst av alt, jeg stoppet ferden oppover (og reddet vel mitt eget liv kan man si).

Genetisk er jeg visst heldig for har verken diabetes eller farlige blodverdier selv så høyt i vekt, men det var nesten umulig for meg å f.eks. gå til garasjen for å sette meg i bilen (opp en trapp og gjennom et parkeringsanlegg). Jeg husker jeg sto og panikkpustet når jeg hadde kommet frem til bilen og hjertet og pulsen slo som om jeg hadde sett en fæl skrekkfilm. Jeg var ikke istand til å kjøre før jeg hadde sittet i bilen i 3-5 minutter og roet ned pulsen.

Fra januar til april gikk jeg videre ned 15 kilo rimelig raskt, og jeg ble istand til å gå opp og ned trapper, svettet mindre og sovnet ikke midt på dagen lenger. Hodet klarnet liksom, det var plutselig lettere å huske lange tall eller passord (jobber med IT) og søtavhengigheten var 100% forsvunnet.

Så april-mai traff jeg en plattform. Da hadde jeg allerede vent meg til kostholdet og blitt glad i å lage mat og nye retter som ga mer variasjon og mer grønt enn jeg noensinne hadde spist på "normalt" kosthold, så jeg bekymret meg ikke og fortsatte som jeg hadde begynt. Testet enkeltdager for å se på inntak, og avventet videre reaksjoner.

Plattformen varte i ca. 7 uker, bittelitt ned, bittelitt opp etter som vannet var ute eller inne i kroppen. I slutten av juni dro jeg til Oslo for jobb en måned (fantastisk å få plass i et flysete), og da ble det færre måltider pr. dag men en sjelden gang kafesandwich (foccacia) og ellers finfin lavkarbo-mat.

Da bestemte kroppen seg til å starte igjen, og jeg har gått ned 4 kilo på bare 2 uker. Vi får se hva kroppen tenker den vil gjøre, men jeg har ihvertfall brent mine bruer tilbake til håpløsheten og døden takket være at jeg (som Skaldeman) sluttet å prøve, sluttet å tvinge, sluttet å ignorere meg selv.

Nå har jeg en laaang vei igjen, i forhold til mange her blir det 3-4 ganger det de håper å gå ned. Så får vi se om jeg er lagd av godt nok stoff til å stole på meg selv helt til bunns og leve istedenfor å bare eksistere.

Målet er -101 kilo men på veien skal jeg leve og le, krangle og hoie, smile og deppe og ikke minst spise meg mett slik naturen har bygd meg og alle andre.

Lykke til videre alle sammen!

Mvh
Biggie Small