[LenaBeatrice]

Dette skriver Sofie Hexeberg om emnet, hentet fra boka Frisk med lavkarbo:

Sitat:

Produksjonen av insulin i bukspyttkjertelen begynner med dannelsen av en lang aminosyre som kalles proinsulin. Den spaltes til et molekyl insulin og et molekyl C-peptid.
Insulin er det biologisk avtive hormonetm men på grunn av en relativt lang halveringstid i blodet er konsentrasjonen av C-peptid et bedre mål på insulinutskillelsen enn insulinkonsentrasjonen.
Frem til 2004 var referanseområdet for C-peptid (fastende) ved hormonlaboratoriet på Aker universitetssykehus 240-720 pmol/L.
I 2004 ble referanseområdet endret til 220-1400 pmol/L.
Det nye referanseområdet skyldes ikke en metodeendring, men reflekterer en økt insulinproduksjon i befolkningen og angir på ingen måte optimale verdier.
I analyseboken til hormonlaboratoriet står det følgende:


” Mye tyder på at personer med insulinkonsentrasjon i øvre halvdel av referanseområdet er insulinresistente, og at dette kan ha betydning for lipidprofil, blodtrykk, og kardiovaskulær risiko (det metabolske risikosyndrom).”

Mitt inntrykk er at de fleste leger ikke er kjent med dette, og reagerer derfor ikke på C-peptidverdier som er under 1400 pmol/L.
Jeg bruker 700 pmol/L som øvre grense.
Hva som er optimale nivåer for C-peptid, vet vi ikke.
Studier har vist at et kronisk høyt insulinnivå, enten tilført via sprøyter eller produsert av bukspyttkjertelen, fører til insulinresistens.
En person med diabetes type 1 kan bli insulinresistent ved et høyt inntak av karbohydrater og dermed et stort forbruk av insulin. Dette vil føre til at enda høyere doser insulin er nødvendig for å holde blodsukkeret under kontroll. Resultatet blir ofte overvekt, på samme måte som hos personer som produserer mye insulin selv.