[Photobscura]

For å være ærlig så aner jeg ikke. Var skinny fram til jeg var seks eller noe. Vi spiste vanlig husmannskost, kun godteri i helgene, men det er mye diabetes og lignende i slekta vår. Pappa var kjempetjukk som liten, men har vært forholdsvis slank i voksen alder. Mamma var sylslank gjennom to svangerskap, men da hun møtte pappa og fikk meg ble hun mer sånn kramgod
Jeg hadde et tilfelle i tolvårsalderen da jeg gikk fra å være lubben til å være bælfeit, nesten over natten så og si. Etter kanskje bare et halvt års tid så forsvant kiloene like fort som de kom på, jeg veide nestne hundre kg på det meste, og var kanskje ikke mer enn 150 cm høy, og så bare raste jeg ned til rundt sekstifem kg -dette var omkring puberteten. Mamma tok meg til legen, men han sa bare at jeg måtte spise mindre og trene mer. Jeg spiste jo ikke mer enn andre, og jeg spilte fotball og var med i speideren, men fra da ble jeg veid og målt en gang i uka, og jeg fikk skumma melk og brødskiver uten smør. Jaha. Mamma syntes det kanskje kunne ha blitt gjort noe mer utredning, det er da vel ikke normalt at en unge bare flyr sånn opp i vekt, men ble bare avfeid med at hun ga meg for mye mat og godteri. Jeg satt ved siden av mamma og ble omtalt i tredje person.
Den natta drømte jeg at jeg satt naken på smijernstrappa hjemme, og at magen min este som en bolledeig -nedover trinnene, og ned på plenen.

Det skal sies at jeg nok fikk unngjelde noe for at jeg var tjukk, men jeg hadde masse selvtillit, og brydde meg ikke så mye om det. Bortsett fra at pappa kunne glippe litt på grunn av minner fra sin egen barndom, så fikk jeg aldri høre noe annet enn at jeg var mer enn bra nok hjemme.

Senere har jeg alltid vært lubben, når jeg ser på gamle bilder nå fra tenåra og fram til for et par år siden, så ser jeg at jeg har gått opp og ned i vekt hele tiden, fra skikkelig stor til småtjukk uten at jeg noen gang har prøvd å slanke meg (det fikk jeg nok av den gangen jeg var tolv-tretten). Men jeg var liksom ganske kobla fra kroppen min, og jeg følte meg vel tidivis ganske bra med meg selv likevel, jeg fokuserte ikke så mye på hvordan kroppen så ut, men la vekt på andre ting. Men innerst inne hatet jeg den nok ganske intenst, det har jeg skjønt senere.
Så, tja, hvorfor ble jeg rund? Jeg aner virkelig ikke. Jeg har aldri overspist, jeg har nok sultet meg en del, det har jeg, men ikke direkte for å slanke meg, mer for å straffe meg selv .
Og det var greit nok da jeg ble samboer, for da spiste jeg bare like mye sjokolade og chips og drakk brus som han, som selvfølgelig var mager uansett. Da la jeg på meg en god del. Ellers kan jeg ikke forklare noe som helst av det.
Jeg kan ha arvet noe av min far, gynekologen mente jeg kunne ha hatt pcos, men neimen om jeg vet.
Jeg har aldri vært slank, så det kan jo bli spennende.

Som et lite appendix til slutt. Nå, som jeg er nå, så er jeg vel på mitt slankeste i mitt voksne liv så vidt jeg vet, og jeg elsker kroppen min