[millah]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Men for ALLE handler det i bunn og grunn om kjemiske reaksjoner. (Følelser er også kjemi).
Hvorfor snakke ned seg selv i stedet for å åpne opp for at det kanskje er reaksjoner på mikronivå i kroppen som gir denne trangen? Hvorfor er det alltid dårlig viljestyrke som brukes for å forklare slikt? Så vi kan sparke oss selv enda litt mer? Ja, ytre faktorer påvirker, men de tvinger deg ikke til å dytte innpå mat og sukker. Det gjør derimot et dårlig kontrollert kosthold, og stor svingninger i blodsukkeret. Alle faktorene du nevner gir ubalanser i kroppen og kan faktisk gi det fysiske suget.

Jeg forstår ikke at det å innse egne utfordringer og ta tak i dem er å "snakke seg selv ned"??? Videre, jeg snakker ikke om dårlig viljestyrke. Viljestyrken min kan være helt på topp, men jeg sliter med å trøste meg selv uten mat, og derfor jobber jeg med det.

Jeg sier ikke at opplevelsene mine "tvinger meg til å dytte innpå mat og sukker", det er en lite smart strategi jeg velger iblant fordi jeg er vant til å gjøre det. Et dårlig kontrollert høykarbokosthold "tvinger meg" heller ikke til å spise, men det gjør at jeg fortere velger å spise usunt. Det er altså ingenting som tvinger meg til noe som helst, men det er flere ting som gjør at jeg lettere velger å overspise enn det andre mennesker gjør, og det er det greit å vite om, sånn at jeg kan gjøre noe med det.

Til slutt: Jeg benekter ikke at følelser er kjemi, tvert imot sier jeg jo at både arv og mijø påvirker kjemien i kroppen. Poenget mitt er bare at vi mennesker ikke lever i et vaakum. Vi blir faktisk påvirket av det som skjer med oss gjennom oppvekst og samspill med andre (i tillegg til det vi har med oss fra fødselen). Alt handler ikke om sukker og stivelse.