[Silje :)]

Høres veldig kjent ut!

På ungdomsskolen tenkte jeg veldig mye på hvor tjukk og fæl jeg så ut, men jeg var jo ei normalvektig jente. Når jeg flyttet sammen med samboeren min veide jeg rundt 70 kg, og etter hvert som tiden gikk la jeg jo på meg og nærmet meg nok 90 kg etter ikke lange tiden (mye snop, god mat, sukkerholdig drikke og lite aktivitet). Men jeg så fortsatt på meg selv som normalvektig, så overhode ikke kiloene jeg hadde lagt på meg, selv om jeg irriterte meg grønn over buksene som ikke passet lengre, og vinterjakka jeg brukte sist vinter som ikke ville igjen uansett pokker.

Det tok lang tid før jeg skjønte hvor stor jeg var, og når jeg da gjorde noe med vektproblemet mitt og ble mindre, så så jeg fortsatt på meg selv som diger selv om bilder, klær i mindre størrelser og tallet på vekta viste det motsatte. Og nå som jeg har lagt på meg igjen føles det så fælt, for nå tenker jeg på meg selv som slik jeg var for et tre-fire år tilbake når jeg veide 20 kg mindre enn hva jeg gjør nå. Føler meg liksom litt fanget i min egen kropp, jeg føler at jeg har ei slank og sprek jente i meg, men hodet klarer ikke helt å henge med.

Rotete innlegg.. Men satser på at dere skjønner (om dette var det du lurte på er ikke godt å si, er trøtt som en strømpe, hehe).