Opprinnelig lagt inn av Muskat
Din påstand ligger langt til venstre på en skala som går fra synsing til godt vitenskapelig underbygd, det hadde ikke tatt mange linjene å flytte den noen hakk til høyre 
Men da hadde den gjerne ikke vært like provoserende?
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Så, til lykkebegrepet.
Har jeg rett når jeg antar at denne diskusjonen egentlig handler om hva vi mener om andre medisinske alternativer til den vestlige skolemedisinen, og ikke om hvorvidt sinne fører til sykdom? Jeg tillater meg å argumentere ut fra at dette ligger under, siden det forandrer premissene for definisjonene kraftig, mens det samtidig gir en fornuftig kontekst for påstanden din.
Ja, det er en utfordring til at vi mennesker er offer for fæle sykdommer som kommer kastet på oss uten grunn og trenger kjemiske medisiner for å korrigere og kansje fortsette å leve med ubalansen...-også kalt skolemedisin.
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Hva er et lykkelig menneske? Det er et godt spørsmål. Hvis man mener, som deg, at det er et menneske med et liv fyllt av alminnelige vekslinger mellom lyse og mørke dager, men med en tendens til å se spesielt på de lyse sidene ved livet, så vil et lykkelig menneske ha en del lidelser som kommer fra "den mørke siden", men færre av disse enn et ulykkelig menneske.
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Dette har jeg ikke noe problem med, likegyldig med filosofi. Det er ganske klart at kroppens forsvar mot sykdom har sammenheng med det generelle velværet. Immunforsvaret fungerer bedre og det er lettere å være fysisk og mentalt aktiv, vi har mer energi og mer overskudd når vi er lykkeligere.
Ja, absolutt! 
Sitat:
Men hvis det perfekt balanserte menneske også er et menneske uten lidelser, da kan vi ikke bruke en slik litt grumsete definisjon på det lykkelige mennesket. Hvis vi kan slutte fra helsen til den mentale tilstanden kan nemlig ikke det lykkelige mennesket være sykt. For da er det bare det lykkelige mennesket - mennesket uten de alminnelige knutene, bindingene i energien og ubalanserte forholdet til omgivelsene - som kan ha perfekt helse. Da har vi "en sunn sjel i et sunt legeme", noe som ikke bare er et vestlig slagord med snev av ideologier vi nesten ikke kan si navnet på, men også en sterk retning innenfor flere østlige filosofier. Yoga er jo blant annet basert på denne tankegangen, og yoga slutter ikke bare fra sjelen til kroppen, men også fra kroppen til sjelen. Ved å gjøre bestemte bevegelser skal sjelen leges.
Ok, her ser jeg at det er en knute på min oppfatning.... 
Jeg uttalte meg vestlig om en østlig mening. Din forklaring oppe ble jeg liksom bare litt sånn 
av... nettopp fordi jeg så det var akkurat det du skrev jeg hadde sagt, men ikke akkurat det jeg hade ment...
Eller jeg mente to ting på en gang... Både det du skrev, og det siste du skrev: Et menneske uten knutene. Eller... nei, nå går jeg meg litt vill her, for når man ikke har knutene,- så mener jeg at man kan bli engasjert, og sitte grenser uten å bli sinna når noen trakker over grensene våre... men så tenker jeg jo også at alle følelser er en del av oss og er naturlig,- så er det nødvedigvis et ideal å skulle ikke føle sinne? Spørsmålet er vel om man er i stand til å la følelsene passere. At vi handler slik vi trenger og gir slipp, ikke henger fast i dem..?
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Det er det helt klart noe i, bevegelsesmønsteret påvirker nervebanene i hjernen, som igjen påvirker psyken: å trene kroppen påvirker vår mentale tilstand.
Absolutt, og det er så utrolig spennende! Jeg har lest om endel prosjekter der narkomane har lagt ut på pilegrimsferd (uten å være religiøse) og rett og slett gått seg friske, og prosjekter med samme gruppen som trener seg friske på treningsssenter, mange studier viser at deprimerte og angstpasienter har gunstige virkninger.
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Men blant yoga-mestrene var lykke den ultimate tilstanden av å være løsrevet fra denne verdens bekymringer: nirvana er ikke den euforiske kortvarige lykken som alminnelige dødelige streber etter noen korte minutter av, men en tilstand av rolig ubekymrethet som vedvarer over lang tid. Vi har ikke noe ord for denne lykken i vårt språk, fordi vi ikke har strebet etter lykke gjennom distanse og løsrivelse, men nettopp gjennom nærhet, kontakt og tilknytning.
Der er den distansen og løsrivelsen jeg sikter til også... dersom man gir slipp på disse vonde føelsene istedet for å knytte sg til dem, så vil man løse opp ubalansen de skaper og dermed smerten.
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Så når vi blander østlig filosofi med vestlig kultur får vi en del problemer med definisjonene.Den østlige idealtilstanden som knyttes til perfekt helse er ikke den vestlige idealtilstanden. Tvert imot ville den vestlige lykketilstanden virke mot sin hensikt, siden den forutsetter den type bindinger som vil føre til nettopp de bekymringene, frustrasjonen, selvoppofrelsen, aggresjonen og lidenskapen som i følge østlig filosofi fører til sykdom.
interressant.... *ettertenksom*
Sitat:
Nå kan vi selvsagt fortsette dette argumentet til en av sine logiske konklusjoner, og si at det er et eksempel på at den vestlige levemåten er usunn. Det er ikke fullt så enkelt. Så vidt jeg vet har ikke de østlige landene en overveldende mye bedre helsetilstand enn de vestlige.
Det synes ikke jeg er et godt motargument,- for selv om det er den østlige idealtilstand, så er det ikke dermed sagt at de som lever i østen er flinkere til å leve opp til idealet enn oss... En annen faktor er også at østen tar over mer og mer av vestlig livsstil, og også plutselig har fått mange nye sykdommer,- våre livsstilssykdommer...
Sitat:
Helse på nasjonal eller global basis er mye mer enn enkeltindividets følelse av smerte,
WHO sin def. er vel noe sånnt som fravær av sykdom, skade eller lyte.
Opprinnelig lagt inn av Muskat
og en filosofi som framelsker distansen heller enn lidenskapen har også framelsket samfunn hvor det er helt uproblematisk at noen lever i overflod mens andre sulter i hjel, og hvor det er mer problematisk å gjøre noe med samfunnsstrukturene for å endre dette enn å trekke seg helt tilbake fra sine nærmeste og kontemplere sin egen kropp inntil man når en tilstand av perfekt balanse. Det er faktisk fra denne type filosofi vi har ordet navlebeskuelse, det springer ikke ut fra den vestlige tankegangen.
ok, her datt jeg av lasset.... Hva betyr kontemplere?
Hvor kom navlebeskuelsen inn?
..og samfunnsstrukturer er vel absolutt tyngre å vanskeligere å endre enn egne ubalanser?
Kunne du forklart litt nærmere?
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Og hvis en som velger å leve på denne måten skulle komme til å få ulike vondter likevel, så er det veldig enkelt å si: Du har ikke klart å skape den perfekte balansen. Det er fremdeles uro i din sjel. Finn fram til punktet hvor du er i ett med altet, og du vil bli lykkelig. Hvis han eller hun så dør av vondtene sine - vel, da døde de på veien mot Nirvana og kommer tilbake i neste liv og får en sjanse til.
Er det nødvendigvis noe dumt med en slik tankegang? Blir det feil?
Det er enkelt å si at man ikke har klart å oppnå det man skal. Man skal jo likevel vite at det ikke er så enkelt som at vi bare må bruke vår frie vilje til å gjøre noe med problemene våre,- at det ligger samfunnsstrukturer bak i kulissene å lurer, at der er kulturelle og miljømessige faktorer som påvirker, at menneskesinnet har mange beskyttelsesmekanismer som hindrer oss i å se de tøffeste tingene i øynene, at vi kan ha så vanskelige forhold rundt oss at for øyeblikket er man ikke i stand til å ta tak i noe osv... Mange forhold piller inn,- men kan ikke løsningen være å klare å gi slipp likevel?
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Så altså: innenfor den østlige tankegangen er ikke ditt lykkelige menneske egentlig lykkelig. Det er kanskje tilfreds med livet sitt jevnt over, men ikke i nærheten av Nirvana.
ja, man kan vel si det sånn....
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Mens vi vil si at et slikt menneske ER lykkelig, og forsøke å finne andre årsaker til smerter, lidelser og plager enn de mentale.
Når du sier vi, så går jeg ut fra det er det vestlige ståstedet, og da er det ganske godt oppsummert.
Opprinnelig lagt inn av Muskat
På veien kan det godt hende den vestlige skolemedisinen overser noe den østlige tankegangen har helt rett i. Men ingen av absoluttene er helt riktige, og ingen av dem kan forklare ALT.
Det er her jeg mener den vestlige skolemedisinen har oversett et vesentlig punkt. Hvorfor i all verden skal de som skal behandle våre ubalanser -samlinger av symptomer på _noe_ klassifisert som sykdommer, bare studere medisin. Hvorfor holder man seg fortsatt til skillet som oppsto mellom kropp og psyke på den tiden man måtte skille kropp og sjel for å unngå en interessekonflikt mellom kirken og vitenskapen? Hvorfor får en profesjon somstår så sterkt bruke definisjonsmakten sin til å sitte å tviholde på gammel teori og avvise østlige teorier?
...og ikke minst er det fasinerende å se hvordan de kan klare å klassifisere endel sykdommer som psykosomatiske,- og i stedet for å ta tak i psyken,- gjøre det de er utdannet til: medisinere... Kverke symptomene. - hva med å fjerne ubalansen?
Opprinnelig lagt inn av Muskat
Psst: Lise - du provoserte meg til å tenke! Morsomt!
flott.