[Maritstenpåsten]

Hei igjen alle sammen
Tusen takk for alle svarene, det er utrolig godt at så mange faktisk tar seg tid til å reflektere over og til og med svare meg så godt som dere gjør det hjelper mer enn dere aner.

Etter at bomba sprang, så var jeg desperat etter svar. Jeg spurte, og han svarte. Nå er det jo sånn at man kan diskutere om det er så lurt å spørre så mye. Jeg var desperat etter svar. Men angrer idag på at jeg ikke holdt igjen med alle spørsmålene, fordi nå har jeg jo fått så dønn ærlige svar, som er utrolig vanskelig å forholde seg til. Om mannen skal ha kred for å være så ærlig? Jeg vet ikke. Det kan jo sees på som at han prøver å redde ting, samtidig kan det sees på som at det er godt å få `lettet`på et trykk han selv har følt.
Jeg har alltid ment at man kommer lengst med ærlighet. Men når den er så vond som i tilfellet her, så vet jeg jammen ikke jeg vet ikke om forholdet kan reddes heller, når sannheten er så vond som den er

Det var en snill sjel her, som sa at dette er noe jeg må jobbe med selv, at jeg ikke har ansvar for hans handlemåte, og den ser jeg. Det er en usikkerhet i meg selv som bare jeg kan ta ansvar for. Samtidig så er det jo sånn at når man elsker så er man så sårbar jeg blir på en måte hengende i ham.. Klarer ikke å løsrive meg, og tenke meg,- ikke oss.

Han sa igår kveld at nå vil han ikke ha flere reaksjoner fra meg, om det blir flere kvelder med utriveligheter så er det bedre om vi går fra hverandre. Dvs han orker ikke å ta innover seg min smerte lengre. Han evner ikke å se at jeg trenger bekreftelser fra ham på at det er meg han vil ha. Imorrest angret han imidlertid på dette, og sier nå at han må jo kunne bli frustrert han også..

Jeg kjenner jo at følelsene mine for ham holder på å forandre seg. Det som er så usigelig trist, det er at vi hadde det så bra vi hadde virkelig noe spesielt og nå er det bare trist.

Jeg ser at flere stiller spørsmålstegn ved om han var forelsket eller ikke, og noen mener det er normalt at en mann får ereksjon av å danse med ei dame som han jo allerede var kåt på.
Skillet mellom forelskelse/ fascinasjon/ betatthet,- hvor går det? Og er det virkelig slik at man kan være i et godt forhold, og samtidig være opptatt av ei anna dame i et halvår, og å få ereksjon av å danse med henne? Han kaller det en fysiologisk reaksjon. Jeg kaller det bagatellisering bigtime man kan ikke noe for følelser som oppstår, men man kan vel noe for hva man gjør med de følelsene?

Jeg er fortsatt like satt ut. Kommer meg ikke ut av smørja. Det er nesten sånn at jeg håper han kan bestemme at nå er det nok. Så slipper jeg. For jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke å leve med det, og samtidig elsker jeg ham. Det er så fortvilt!

Takk igjen alle sammen, for at dere har tatt dere tid til å svare meg.