[smgj]

Jeg synes det blir fokusert for mye på ereksjon her og mindre på at mannen har fortalt at "Han har prøvd å finne ut så mye som mulig om henne. Har gleda seg til å se henne, fantasert om et dagligliv med henne, mens han satt ved siden av meg i sofaen."

Forstår jeg deg rett så er det det siste som plager deg mest? Og som du kanskje ser mest på som et tillittsbrudd? En ereksjon er like vanskelig å kontrollere som tanker... det er det man aktivt gjør med begge deler som er viktig, tenker jeg - og jeg vil vel si at idet man begynner å gå over fra ukontrollerbare tanker til aktive fantasier/og noe som begynner å likne planer så er det en grense deromkring et sted. Men det er altså min mening.

Uansett... Sånn som jeg ser det er det ingen annen enn dere som kan sette grenser for hva som er akseptabelt for et forhold dere imellom. Om dere velger å forsøke å bygge opp forholdet igjen så vil det kreve at dere begge ønsker det, begge lytter til hverandre og begge setter strek for fortiden når dere er enige om hvordan dedere ønsker å ha det og hva man skal jobbe for å ha sammen framover. ...

For meg virker det som at han kanskje har hatt en vond periode som kulminerte i en oppførsel som du finner uakseptabel. Uten at det er noen unnskyldning så ... var kanskje den masterperioden tyngre for forholdet/ham enn det du la merke til? Igjen - ingen unnskyldning for hvordan ting utviklet seg, men kanskje en medvirkende årsak. Begge har nok en hel del forventninger til hvordan parforholdet skal være - hva man skal "få" i/utav forholdet. Kanskje har den ene eller begge partene ubevisst opplevd "kontraktsbrudd?" Sånt er ikke nødvendigvis krystallklart for noen av partene i forholdet, men det vil ofte være der, dypt og sterkt uansett.
(Stikkord her kan være... sex, solidaritet, samtalepartner, lojalitet... økonomisk sikring... alle har forventninger, men de blir ofte kjelker om man ikke har de samme eller ikke har snakket om det.)
Og... om man ikke får det man ønsker i forholdet i en periode så er nok utilfredsheten raskt noe som bidrar til gnisninger. Noen reagerer med å snakke/krangle/diskutere ... andre tier og tåler ... andre begynner å se ut med et mer "våkent" blikk.

Uansett. Selv om det ikke endte med forsoning i mitt tilfelle så vil jeg helhjertet anbefale bruk av familie-/parterapeaut. Det vil ofte hjelpe for å ta et skritt ut av en hengemyr av vanskelige følelser til et sted man kan få mer oversikt og vurdere ting - ikke objektivt - men mindre tåkelagt av følelser. Og uansett hvor dere går så vil begge antakelig få en klarere oppfatning av hva dere ønsker i et forhold, av hverandre og lære mye om kommunikasjon - både det å lytte og det å snakke og det å unngå å dømme.

Stor klem og lykke til.