[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

Og syng: "...Har du probleeemer, med å takle overdrevet positive folk? Du ække aleine, vi er mange som har det sånn!!"

Min sambo har blitt mye bedre i humøret, både sånn som jeg opplever han og som han sier selv. Vinter-blues er borte, sammen med den sammenhengende forkjølelse/bihulebetennelsen. Han takler faren sin mye bedre, mannen som har installert alle knappene han har... Ikke alle nedturer ender i minus 20 etasje. Færre og færre faktisk. For noen ting holder det å rulle med øynene. Jeg får lov til å påpeke ting i reaksjonsmønsteret hans uten at det blir krangel (ikke hver gang).

Det gjør veldig godt med noen som er glad i en, stor eller liten. Min eks skjønte ikke min ide om at som kjærester så er man på lag mot de andre. Derfor eks. Men allikevel brukte jeg 7 år på å skjønne det.
Men min nåværende skjønner det!!
Og som lag er man sterkere, selv om en eller annen ikke er på topp hele tiden. I lengden er det kjipt å alltid være den som vasker opp/rydder/unnskylder/hører på uendelige klager, men litt hører faktisk med, noe kjedelig må man bidra med. Og etterhvert ser man det klarere at de små tingene man gjør for hverandre (ev ikke gjør) som den andre kanskje ikke fortjener en gang, som betyr noe i lengden. Ingen er vel så heldig at byrdene fordeler seg jevnt hele tiden eller akkurat annen hver gang trenge hjelp eller kunne hjelpe?

Og innimellom er man mye heldigere enn noen kunne tro og du har møtt en gartner til din egen hengende blomst?
Egentlig trenger man bare én sjanse, ikke mange - hele tiden, bare én til riktig tid.

Dette er så fint skrevet! Jeg blir litt rørt, og kanskje en smule mer modig!