Advarsel, dette blir nok drilangt og veldig, veldig 'min mening/opplevelse', men trenger å lufte tankene litt etter så mange år med èn type lavkarbo. Har vært på forumet i mange år, og har endelig sett lyset, på en måte. 
Har i lang tid mistrives med å spise ketogent. Liker ikke, og blir kvalm av kjøtt (begynte med kyllig, gjelder nå alt), om det ikke svømmer i saus og er kokt i fillebiter. Liker bare egg om det eggerøre eller hardkokt med majo. Liker bare noen få typer keto-vennlige grønnsaker, og det blir fort kjedelig. Liker ikke ditt, liker ikke datt.
Jeg har vært matlei i sånn omtrent to år, men har vært så innmari sta med å fortsette, fordi jeg har trua på at lavkarbo er det optimale kostholdet - selv om jeg stort sett ikke liker maten. Det har ført til mang en sprekk, som har involvert fråtsing og overspising på fy-mat, sikkert fordi jeg veit at jeg må tilbake til den vanlige maten snart. Så mye same old, same old, fordi jeg er så sjukt kresen.
Også er det alt jeg går glipp av. Dritlei av å ikke ville gå ut i sosiale situasjer der det skal spises, fordi jeg ikke vil ut av ketose (og biff med grønnsaker er ikke akkurat aktuelt). Dritlei av å ikke ville dra på ferie, besøke familie og venner. Dritlei av å veie, måle, stramme inn på absolutt alt av grønt. Dritlei av å lage to middager - en til meg og en til sambo - flere ganger i uka, spesielt når jeg lager alt bra bunnen av, og det meste er langtidskokt. Dritlei av å være så obsessed at det går utover absolutt alt jeg foretar meg. Rett og slett drilei, av å gjøre sånt et stort nummer ut av maten jeg spiser, når jeg mistrives PÅ GRUNN av den!
Så for en liten tid siden, etter fem år med hjernen fast i ketosemodus, gadd jeg ikke mer. Jeg orket ikke tanken på å skulle fortsette, så jeg bestemte meg på minuttet at det var over og ut. Også gikk jeg på butikken, og kjøpte akkurat det jeg hadde lyst på. Men det var ikke sukker, brød og pottis jeg kjøpte. Det var erter og gulerøtter, kikerter og bønner. Knekkebrød og smøreost, helmelk, linser og klementiner. Den dagen, var den første dagen siden 2011, jeg spiste mer enn 25 kh, og ikke fråtset i stivelse og sukker etterpå.
Jeg vet jo det at moderat lavkarbo er helt vanlig, at det ikke er ketosis or nothing. Og skjønner om det er en del som kommer til å synes det er helt høl i huet at jeg ikke har kommet til denne konklusjonen tidligere. Men jeg er fryktelig alt eller intet, på det meste i livet, så har alltid trodd at det ikke skulle gå, at med en gang jeg var ute av ketose og matlysten kom, ville jeg gå rett tilbake til søppelmat og overspising. Og det var jo det det gjorde - hver gang, men tror nå at det skjedde fordi det var tidbegrenset. Fram til den dagen jeg bestemte meg for å spise akkurat det jeg hadde lyst på, uten å skulle gå tilbake til ketose igjen. Det har nå gått flere uker, og jeg har ikke rørt annet sukker enn noen klementiner, og vekta har begynt å gå nedover igjen, etter et år av opp og ned (mest opp), fordi jeg sprakk sånn ca hver måned.
Jeg spiser nå ca 40-70 kh om dagen, uten at jeg teller og veier daglig. Jeg "kan" endelig kutte ut det jææææævla kjøttet, og spise vegetar akkurat når jeg føler for det. Og jeg kan skeie ut med en neve popcorn eller en tortilla uten at jeg hiver innpå med drittmat fordi dagen og ketosen er ødelagt så fort det er spist. Det har vært så befriende og sånn en lettelse, og jeg har følt meg så sjukt teit som ikke har skjønt det før nå.
Vet ikke riktig hva jeg vil med dette, annet enn å lufte tankene, så om du har lest hele greia... Takk, eller noe! 