[Photobscura]

1-2). Jeg vet ikke eksakt hvordan jeg ble tykk, men det ligger jo til slekta, liksom. Jeg har også senere funnet ut at det nok har vært sykdom i bildet, som ikke ble kartlagt før jeg ble voksen.
Jeg har vært overvektig hele livet i en eller annen grad, uten at jeg har spist spesielt mye mat eller godteri, og jeg hadde en veldig aktiv barndom. Jeg vet derimot hvordan jeg nådde mitt aller største som voksen, da jeg adopterte min daværende radmagre samboers elendige kosthold og godterivaner, raste opp til nesten tresifret på kort tid, og ble temmelig syk. Det var da jeg la om kostholdet.

3) Det var ubehagelig i barndommen i den grad at det ble kommentert mye, og jeg ble erta og forskjellsbehandla en del. Noe av det ubehagelige var jo antagelser om kostholdet mitt og dermed "viljestyrken" min som ikke sto til virkeligheten. Jeg hadde heldigvis bla.a. innmari kule foreldre som ga meg ryggrad, og jeg ble aldri i noen varig grad et offer for mobbere.
Dette med å bli stigmatisert har jo blitt med meg opp i voksen alder, og det er kanskje også noe av det som er mest deilig nå som slank og normal, at jeg har den friheten til å ikke bli dømt ut fra hvordan jeg ser ut.
Men kanskje mest ubehagelig av alt var at helsa gikk rett vest den gangen for syv år siden, noe som overvekten ikke var direkte grunn til, men det var en del av bildet. Jeg er nok genetisk uheldig og legger på meg for ingenting, men samtidig føler jeg meg heldig ettersom jeg oppdaget lavkarbo, og heller ikke har følt noe som helst behov for å "sprekke" eller gå tilbake til det gamle kostholdet.