[solihjerte]

Opprinnelig lagt inn av Sjanten, her.

Må bare dele en liten betraktning her... Med min størrelse som tilsvarer to voksne normalvektige kvinner....så er det ikke så kult å trene alltid. Jeg er av de raringene som liker best å røre meg når det er mørkt og ingen ser meg. Liker ikke tanken på at folk kan se på meg og tenke at "herregud se på henne da, vagger i vei....". Ja jeg veit - jeg ville aldri tenkt sånn om andre selv. Jeg ville heller blitt misunnelig og tenkt at det var godt gjort.

Uansett - jeg har hatt utrolig mange påskudd til å slaske på sofaen fremfor å være i aktivitet, jeg skal ikke nekte for at det er tungt å røre seg. Men - det som slår meg, er at energien nå kribler så i hele meg at jeg ikke klarer å sitte i ro. Jeg mosjonerer uten at det er planlagt og til tross for at påskuddene i hodet til å la være er mange. Jeg bare klarer ikke la være - bena er lette og kroppen bare har lyst å røre på seg.

Er det ikke rart?

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du beskriver. Når jeg startet det store slankeprosjektet mitt i Januar så rommet jeg også 2 voksne personer. Det var kaldt og surt, og ingen vinterklær å oppdrive i str. kjempediger. Så jeg stappet meg inn i alt for trange klær for ikke å fryse i hel, og gikk og gikk, dag etter dag. Om kvelden når ingen så meg!!!

Men for en herlig følelse det er når man etterhvert synes at det er noe som mangler hvis man ikke har fått gått eller trent. Det eneste jeg merker, er at etter ferier o.l. er det likevel litt tungt å begynne på an igjen. Men etter en tur eller to, så er go'følelsen der igjen.