Så deilig, Vibeke! Jeg står og stamper på de samme hundregrammene, i enden av sekstisekstallet, eller så vidt over sekstisju. Det er ingen krise, men jeg kjenner på kroppen at jeg fint kan gå ned mer, det er fortsatt nok å ta av på mage- og ryggregionen. Men samtidig prøver jeg å nyte det faktum at jeg er slank. Kjenner at jeg enda ikke er vant til disse fremmede, normale tallene, for jeg snur det stadig i forbifarten fra "sekstisju" til "søttiseks" i hodet mitt. Jeg har uansett latt meg overtale av ei venninne til å bli med på hotyoga fra høsten av. Kanskje det bare er noe sånt som skal til?! Jeg er jo i bunn og grunn en lat sofagris. (Som dog imponerte alle i går med å kunne legge hele håndflatene på gulvet med strake bein. )
