[mam]

Dette kan bli et langt innlegg. Håper jeg rekker å skrive alt før lille Henrik våkner fra formiddagsduppen sin. Da får jeg skrive mer senere.

Min historie:
Jeg er 38 år og tidlig på 90-tallet begynte jeg å merke at formen min ble så merkelig dårlig. Jeg syklet til jobb hver sommer, og på hjemvei hadde jeg en lang oppoverbakke. Tidligere om sommerene så målte jeg formen min på at jeg syklet litt lenger opp bakken hver dag, og etter et par uker kunne jeg sykle helt opp. Men så var det en sommer det ble bråstopp. Jeg kom ikke lenger opp enn til et visst punkt, og måtte gå resten av bakken hele sommeren. Jeg gikk opp en del i vekt og ble trettere. Jeg mente det var jeg som var i dårlig form og at jeg spiste dårlig eller trente for lite.
I 1993 oppdaget min søster en kul nede på halsen min. Det ble da satt igang et apparat med blodprøver, biopsi og røntgen med radioaktiv jod. Etter at svarene kom fikk jeg beskjed om at det ikke var noe å bry seg om. Jeg hadde kuler og cyster på skjoldbruskkjertelen, men blodprøvene viste at alt var normalt.
Resten av 90-tallet ble stort sett sovet bort. Jeg gikk på jobb, spiste og sov. Hadde ikke barn da, så derfor gikk det an å leve slik. Ellers hadde jeg nok blitt sykmeldt eller uføretrygdet. Humøret ble mer svingende enn noen sinne. Har dere hørt om manisk-depressive? Sånne som er høyt oppe og tror de klarer alt, for så å kræsje ned i fortvilelse. Jeg tror ikke jeg er m-d, men har en slags variant av det med humøret.
Når jeg var høyt oppe meldte jeg meg på treningstudio, begynte å slanke meg/ spise sunt og gjorde hva jeg kunne for å bli i bedre form og mer opplagt. Etter å ha presset meg en periode uten å merke noen som helst bedring så kræsjet jeg. Jeg blir så EITRENDE SINNA hver gang jeg hører eller leser overoptimistiske utsagn: "Det er bare å spise litt mindre og trene litt mer så går du ned i vekt og føler deg bra". Vel, jeg har blitt nesten 100 kilo og har gått eller syklet til jobb i årevis. 1 1/2 times spasertur 5 dager i uka. Har ikke fråtset i mat unntatt når jeg er nede. Da får jeg en sånn det-hjelper-ikke-hva-jeg-gjør følelse og gir blaffen.
I 1999 var kulen på halsen blitt virkelig stor. Jeg snorket og følte den var skjemmende. Jeg visste ikke om det klemte inn spiserøret mitt, men begynte å mistenke det. Jeg fikk mast meg til å bli operert i 2000. Glemmer ikke den merkelige følelsen av at maten bare "datt ned" første gang jeg spiste etterpå. Det viste seg at strumaen hadde klemt mot spiserøret og kjertelen var 10 ganger større enn normalt. De måtte fjerne alt sammen. Jeg var glad og tenkte alt skulle bli bedre med thyroksin. Det ble det ikke.


Å leve med thyroksin
Såret etter operasjonen grodde fint og mine blodverdier var fine. Men jeg følte meg ikke bedre. Faktisk var jeg lenger nede enn noen gang et halvt år etter at jeg begynte med thyroksin. (Heretter kaller jeg bare thyroksinen for Levaxin, som er det navnet den selges under i dag)
Jeg var ikke blitt i noe bedre form. Jeg var lykkeligere enn noen sinne, nyforelsket, gikk på jobb hver dag, fortsatt trøtt og med svingende humør. Utover høsten ble det bare verre. Med stress og mas på jobben fikk jeg mer muskelsmerter enn jeg hadde hatt noen gang før. Jeg begynte å spise større og større mengder reseptfrie Ibux og Paracet. Ved juletider var jeg så utslitt og desorientert at jeg holdt på å miste jobben. Jeg skal ikke gå i detalj, men jeg oppførte meg så merkelig at jeg ble mistenkt for å stjele på jobben.
Heldigvis fikk jeg forklart meg på et eller annet vis. Det var smertene og medesinforbruket som gjorde at jeg ble trodd.
Men det klebet fortsatt en slags mistanke ved meg, så jeg ble overført til en annen avdeling våren 2001. Der har jeg vært siden og trives godt der.
Jeg har gått opp i vekt og blitt mer og mer ustabil i humøret siden jeg begynte med Levaxin. Da jeg ble gravid i årsskiftet 2002/2003 så begynte jeg å stille krav og bli kritisk til legen. Istedet for å bøye hodet og bare nikke hver gang jeg hørte at blodprøvene mine var så fine. Jeg begynte å lese bøker på biblioteket, søke på internett og ville ha tettere oppfølging med blodprøver under sv.skapet.
Etter at legen kom med en kommentar om "Internettitt" så skiftet jeg fastlege. Resten av sv.skapet fikk jeg god oppfølging. Selv om jeg la på meg så mye at jeg veide 110 ved fødselen, så hadde jeg en del muskler og bar vekta fint. Det var for det meste vann, 10 dager etter fødselen var jeg på samme vekt som da jeg ble gravid. Jeg spiste stort sett det samme, men la ekstra vekt på å spise sunt og babyen var liten og nett. Tror jeg fikk en del positive hormoner for jeg har aldri vært i så godt stabilt humør som under sv.skapet og en 3-4 mnd etter fødselen.
Så begynte jeg å slanke meg i starten av 2004. Ammingen var godt etablert, jeg gikk lange turer med barnevogna og var optimist. Jeg hadde vel et kosthold som ville blitt applaudert av alle næringsprofessorer. Grovt hjemmebakt brød (Ingers rugbrød) og mager mat. Etter 4 mnd hadde jeg gått ned 2 kilo. Verre var det at jeg begynte å gå ned i humøret igjen. Delvis fordi jeg var oppgitt over at jeg ikke gikk ned i vekt. Hver gang jeg så et bilde av meg selv var det som et slag i trynet. Dere vet, det er skjelden bilder er flatterende... Når man er nesten 100 kilo er de ihvertfall ikke det.
Da begynte jeg å lure på om jeg måtte ha det sånn resten av livet. Bli gradvis fetere, ikke ha energi eller overskudd og svingende humør. Jeg begynte å bli kritisk til om Levaxin var godt for kroppen min. Legene framstiller det som en ukomplisert medisin og selv Fedon Lindbergh uttaler at "det er bare å ta en pille så blir stoffskiftet bra." Det er sikkert bra for mange, men å si sånt er overforenkling.


Å få Armour Thyroid
Jeg fant et nettsted hvor folk med stoffskifteproblemer diskuterer. Der kom jeg over Armour thyroid, som er et naturlig framstilt produkt i motsetning til Levaxin som er syntetisk framstilt. Levaxin er kun T4, som kroppen trenger som RÅSTOFF til å spalte det til T3, som er drivstoffet kroppen bruker til stoffskiftet og mer. Hvis spaltingen til T3 fungerer dårlig, så er det ikke stor vits i å pøse på mer T4.
Armour er fremstilt av tørket og malte skjoldbruskkjertler fra svin. Det betyr at det inneholder både T4, T3 og andre hormoner som skjoldbruskkjertelen produserer. Man har forsket lite på hva slags betydning disse andre hormonene har, men hvorfor skulle kroppen produsere de hvis de ikke har noen betydning?
Armour har vært produsert i over 100 år, og har aldri vært trukket tilbake fra markedet på grunn av unøyaktige doser eller urenheter. Selv om legen vil si deg at grunnen til at du må bruke Levaxin og ikke Armour er at Levaxin er dosestabil og rent. Men nettopp Levaxin, eller andre syntetiske preparater av thyroksin, har vært stoppet flere ganger i USA fordi de ikke har vært dosestabile. Tenk der i USA, de store søksmåls hjemland! Hvis Armour hadde skadet et eneste menneske så hadde produsenten vært konkurs.
Etter at det syntetiske hormonet kom på markedet etter 2.verdenskrig ble naturlig framstilt thyroksin sett på som "gammeldags" og "uhygienisk". Norske leger har sannsynligvis ikke hørt om det i sin opplæring.
Jeg skal ikke si mer om dette, for jeg begynner på Armour i dag. Så å skryte av et produkt jeg selv ikke har erfaring med er bare for dumt, ikke sant?
Men jeg har tro på at dette er verd å prøve siden jeg ikke har noe å tape. Samme som å prøve Atkins, hva kan jeg tape? Jeg vil sannsynligvis ikke bli verre, og da går jeg tilbake til Levaxin.
Jeg gikk til legen tidlig i sommer med symptomene mine og han mente jeg måtte prøve lykkepiller først. Det har jeg gjort i sommer, uten å bli bedre, bare trøttere. I august søkte legen om at jeg skal få fritak til å få Armour importert fra USA. I går hentet jeg det fra apoteket.

Hvor jeg leste om Armour
Det er et nettsted som heter Sonjas stoffskifteforum. Interesserte kan lese innlegg der og spørre om råd. Adressen er:
http://www.toreolsen.com/forum/index.php
Jeg har vært inne mange andre steder og lest, men det kan jeg komme tilbake til. Denne siden er en god start!

Her er en hjemmeside til en dame som VIRKELIG vet hva hun snakker om. Hun har gått noen runder med legene og har erfaring med dette!
http://home.online.no/~meretlun/index.htm
Jeg er i kontakt med henne og skal ringe henne hvis jeg får problemer med overgangen til Armour. Et raust menneske!
:telefon:
Nå avslutter jeg dette for denne gang. Jeg kan skrive her hvordan jeg synes Armour virker for meg, så får dere andre som har problemer på stoffskiftet bare spørre. Dette er helt nytt for meg, må dere huske på.