[Vibeke-67]

Jeg tenker at noe av det viktigste er å hjelpe ungene å få et normalt forhold til mat. Slik Georgine sier noe om, hun håper tenåringen har noe grunnleggende med seg i sin ferd mot voksenverden.
I går hørte jeg at noen foreldre hadde gått inn på helios og spurt om de hadde slankepulver til spebarn, babyen hadde blitt så tykk av morsmelk...
Jeg har jobbet i barnehage og opplevd foreldre som var syklig opptatt av at barna skulle være syltynne, dvs de hadde med seg minimalt med mat i barnehagen, og var veldig tynne.

Man må være våken som foreldre når barna vokser til. Det handler om andre ting enn karbohydrater eller ikke ved snakk om ulike spiseforstyrrelser f eks. Og dette er ikke enkelt. Min eldste datter begynte å legge endel på seg i tenårene. Det var vel da jeg besøkte lavkarbo for første gang, kjøpte Fedonbøkene og begynte å lage lavkarbomat. Hun var 13 år og vi satte en grense ved å spise en porsjon til middag. En frukt om dagen osv. Også begynte hun å trene og bevege seg. Dette gikk kjempebra i en periode, så ble hun ganske opphengt i dette, og som 16 åring var hun veldig tynn.
Hun er nå 21 år, har PCOS som meg, og var overvektig. I høst gikk hun til Lindberglegen, la om kostholdet -igjen - og er nå kjempeflink. Hun har gått ned 20 kg, og har vel 10 kg igjen til normal bmi, og veier vel 20 kg mer enn da hun var 16 år. Jeg synes kommentaren hennes er veldig beskrivende: Jeg trives mye bedre nå med min egen kropp, enn da jeg var 16 år og veldig tynn.
Min sønn på 19 år er veldig tynn (60 kg på 83 cm) og spiser mye junk. Jeg undres hvordan det vil gå når han flytter hjemmefra til en annen by til høsten, selv om jeg nå ikke styrer kostholdet hans nevneverdig. Men et par ganger i uka får han jo næringsrik middag her, samt at vi har annet en sjokopålegg. Men vi får bare håpe han har lært noe her hjemmefra.