Jeg har i mange år drømt om et frodig, italiensk familie- og venneliv!
Store ,avslappede sammenskomster i hytt og pine der hvor ingen fusser for mye med perfekt tillaget mat eller bordkort - men uformelt gledesfyllt samvær hvor det skravles, gråtes, smiles, trøstes,krangles,spøkes,skrattes,spilles,lekes,kos es og LEVES!
           
Ikke missforstå - jeg har flott familie og svigerfamilie og gode venner som jeg vet å sette pris på.
Men jeg savner mer uformelt samvær ( sånn det ofte er om sommeren), og jeg skal innrømme at jeg savner litt mer EKTE samvær. Mine foreldre har jeg et nært forhold til, men mange svigerinner og svogere - og igrunnen venner også- er reserverte i forhold til å by på seg selv, og sensurerer ofte bort ekte følelser. Jeg føler ofte at jeg "henger litt i lufta" når jeg viser stor entusiasme, engasjement, oppbrakthet, tristhet eller glede. Det bryter liksom litt med den beherskede stemningen som ofte råder når vi treffes.
Da savner jeg den italienskaktige storfamilien min!!
 
Sikkert derfor jeg trives så godt her inne - her er det mange som ikke er redd for å by på seg selv. Det er en frodighet, klokhet og ekthet i mange innlegg her inne som gjør meg så glad og opplivet!
Vel - dette er min hemmelige drøm!
Og jeg prøver å bidra på min måte ved å invitere familie og venner oftere og oftere hjem til oss. Og jeg kan jo ikke tvinge andre til å løsne på slipsknuten - MEN jeg merker at jeg ikke lenger begrenser meg selv så veldig for å passe inn. Jeg byr på litt følelser og prat om viktigere ting enn porselensservice og andre "trygge" samtaleemner stadig oftere uten å føle meg ukomfortabel. Deilig! Så lokker jeg kanskje noen med meg etterhvert? |