Må bare fortsette. I dag hadde jeg en dag som kunne blitt som et mareritt. Alt for mye som skulle ordnes på alt for lite tid. 3 unger skulle på henholdsvis bursdag 20 minutter unna i bil, sportsaktiviteter 20 minutter unna den andre veien og på besøk 10 minutter den tredje veien. I tillegg skulle jeg selv på dugnea 30 minutter unna. og mannen min skulle jobbe til langt på kveld. Ingen god dag altså, men hva skjer? Mens jeg er på jobb ringer en mor til en venninne av "bursdagsjenta" og sier hun kan kjøre og hente til bursdagen. TAKK. Jeg får lov å gå tidlig fra jobb for å rekke over ting. TAKK. Kommer hjem til en 15 åring som rydder på kjøkkenet. TAKK. Hører at 2ern har tatt buss til venninna direkte fra skolen. TAKK. Løper for å kjøpe presanger og kjole (som jeg selvsagt ikke har ordnet før) Henter minsten i barnehage, styrter hjem og får dusjet jentungen som skal i bursdag. Kaster mat i minstemann og drar han med meg på dugnaden hvor han er en engel som vanlig. TAKK. Får en telefon fra mor til der 2ern er på besøk med beskjed om at min datter faktisk skal på håndballkamp i dag. (Noe jeg ikke har fått beskjed om..) Hun har ordnet med transport og låner bort datterens håndballdrakt. TAKK, TAKK, TAKK! Etter dugnaden er det hjem til blide fornøyde barn som forteller om bursdager, besøk, håndballkamper, hvordan treningen var og livet er bare herlig! Litt for mange takk her, men jeg kan jo ikke utelate noe heller