[Photobscura]

Jeg har time halv ti, så det er jo ikke noe problem å møte fastende og spørre om han kan måle kolesterolet på ny.

For å si det sånn, jeg har i mange år slitt med mindre narkoleptiske anfall og lav kroppstemperatur, men de verste symptomene, som faktisk førte til den første sykmeldinga, slo ut for tre år siden da jeg gikk gjennom en voldsom livskrise, med brutalt samlivsbrudd, mista jobb, leilighet og en mengde andre ting som i sum slo beina under på meg. Det var da konsentrasjonsevnen og hukommelsen virkelig begynte å gå vest, kvelningsfornemmelsene kom på den tiden og ble sakte verre, jeg sov mer og mer uten å bli ordentlig våken, de første ødemene kom, og hjernen min ble tåkelagt, og jeg opplevde stadig flere depresjoner, og ting begynte å flyte rundt meg -økonomi og sånt, uten at jeg var i særlig stand til å ta tak i det. (Og det betaler jeg for nå ... )
Sånn det er i dag går det i bølger. Jeg føler meg aldri hundre prosent (eventuelt har jeg glemt hva hundre prosent vil si ), men jeg kjenner at å f.eks skulle deale med papirmølla på Nav suger utrolig mye energi av meg, jeg responderer veldig negativt på stress, og når ting må gå fort så går det helt i kryss. Det jeg har overskudd til er å være sosial med folk som kjenner meg og min situasjon. Det er litt trist, for jeg orker ikke å knytte noen nye bekjentskap ettersom jeg igjen må prøve å forklare hvorfor jeg faller ut, mister tråden etc.
Jeg har lært meg den harde måten hvordan jeg kan "posjonere" ut meg selv for å strekke til fra dag til dag for ikke å kollapse, så jeg har jo en slags balanse hvor jeg på en måte fungerer. Nå er det litt mye turbulens rundt meg, flere ting som skjer på en gang, samt at dette med utredninga og all ventinga mellom tar mye energi.

Ja, det med jernet var jo også noe. For det er enkelte symptomer på jernmangel som kan ligne på symptomene jeg opplever, som trøtthet f.eks.
Jeg går på sånne supergreens, men det er så himla dyrt, at jeg sparer litt på det, må jeg innrømme. Det var nok også mest i starten at jeg opplevde at det virkelig fungerte også, men i blant orker jeg bare ikke å kjenne etter, om du skjønner. Jeg har halvert dosen min med d-vit, ettersom jeg er så mye ute i sola om dagen.

Ja, dette ble mye personlig. Men jeg har tenkt på det og sett bakover at det som kan ha slått ut negativt på stoffskiftet (som jeg muligens alltid har hatt litt problemer med, med tanke på min livslange historie med overvekt uten øyensynlig grunn?!?!) og virkelig tippa det i feil retning må ha vært alt det som skjedde på en gang i 2008. Ut fra mye av det jeg har lest er det ikke uvanlig at skjoldkjertelsykdommer slår ut under livskriser ...