[jankph]

Jeg har holdt på i over 30 år...sukk og "Gi opp" kan jeg mye om, og jeg tviler ikke på at du har det tøft. Jeg har kanskje bare 20-25kg for mye, men det føles noen ganger som 50kg og mer enn det noen ganger.

Da jeg var 18 pinte jeg meg ned fra 83 til 63 på en nesten anorektisk diett og spratt selvfølgelig opp igjen til 70 like etterpå, de neste 10 årene var det jojo mellom 65 og 75, så 70 og 85 og de siste 10 årene mellom 80 og 95, sånn grovt sett. Tro meg, gi opp har jeg hatt lyst til mange ganger, men neimen om jeg gjør det nå, ikke tale om!

OK, 63 ser jeg nok aldri igjen, men 73 skal jeg si meg fornøyd med. Ikke sikkert jeg kommer dit heller, men jeg tar det i små skritt av gangen. Først riktig side av 85-tallet, check. Snart har jeg riktig side av 80-tallet, så kommer 75-tallet. Små skritt mot det store målet.

To skiver ost og opp en kilo? Litt på siden, men for to uker siden fikk jeg en sabla halsbetennelse og måtte pøse på med halstabletter i noen dager, sukkerfrie liksom, men i lavkarboverdenen vet vi jo at sukkerfritt ikke er lik karbofritt, noe jeg lærte der og da og 1 kilo opp igjen og stillstand i en uke før det bikket nedover igjen. Kan kanskje ikke helt sammenlignes med osteskivene dine, men prinsippet er litt det samme og motløsheten kommer fort.

I mitt hode ligger nøkkelen til at det likevel går bar denne gangen at jeg har en annen mental innstilling. I stedet for å si til meg sel at jeg MÅ eller SKAL ned de fordømte kiloene, så sier jeg at det ville vært fint å miste noen kilo og samtidig si til meg selv at jeg er fornøyd med det jeg har klart så langt. Ikke en innbitt kamp, bare et avslappet ønske.

Lett for meg å si, tenker du sikkert, men hvis den Fedondama er så flink som Vibeke sier, så ville jeg holdt ut de to ukene til.