[Vegard L]

Insulin har absolutt en innlagringseffekt, og denne er livsviktig. Vanligvis skilles insulin ut etter et måltid, slik at næringen vi spiser kan lagres inn i muskel- og fettvev. Etter at vi er ferdig med innlagringen vil insulinnivåene synke igjen, og energien blir igjen tilgjengelig for bruk.

Problemet med insulin oppstår når det bli for mye av det. Dette kan skyldes at cellene slutter å reagere på insulinsignalet. Da synker ikke blodsukkeret, og bukspyttkjertelen fortsetter å spytte ut masse insulin i blodbanen. Over lengre tid med høye insulinnivåer vil næringen "låses fast" inne i cellene. Dette vil resultere i energimangel, noe som enten vil øke sultfølelsen og dermed inntaket, eller rett og slett redusere aktivitetsnivået og vi blir slappe/inaktive. Dette er en ond sirkel, og på sikt er resultatet at vi utvikler diabetes.

Dette understreker viktigheten av å tilpasse karbohydratinntaket til aktivitetsnivået. Er man veldig aktiv, så tåler man også normalt sett en del karbohydrater. Fysisk aktivitet øker insulinsensitiviteten, noe som gjør at insulinproduksjonen ikke blir så stor. Er man inaktiv er det en dårlig ide å fylle på med masse karbohydrater, da dette vil øke risikoen for å bli insulinresistent, med de følgene nevnt over.

Uansett, til tross for at insulin er et lagringshormon, så kan det ikke lagre energi som ikke tilføres. Ved å spise mindre, og opprettholde/øke aktivitetsnivået kan man motvirke utviklingen av insulinresistens, siden man øker forbruket av glukose og insulinsensitiviteten. En annen måte er å redusere inntaket av karbohydrater, slik at insulinbehovet reduseres. Dette er ofte lettere, siden det ikke er forbundet med økt sultfølelse osv.