[Echo]

Opprinnelig lagt inn av mam, her.

Hva er det som er trist?

At så mange unge jenter strever for å gå ned i vekt, når de er normalvektige.
At så mange er opphengt i BMI, og at de vil komme i nedre halvdel av den såkalte "normalvekta". BMI på 26 eller 25 er ikke bra nok.
At de ikke tar hensyn til at muskler veier mer enn fett, og trener 3-5 ganger i uka, og likevel ser de bare på BMI.

At jeg tenkte akkurat som de, da jeg var på deres alder... Jeg var så fin, men jeg så det ikke selv. Jeg var 64-65 kilo, og ville gå ned til 60. Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne sende en beskjed 20 år tilbake i tid....

Jeg har nok også vært sånn og jeg har heldigvis lært litt av det. Jeg veide vel 58 kilo, gikk ned til 52 når jeg hadde født første mann og synes jeg var feit. jeg var 20 år. Nå er jeg fullstendig klar over at det jeg har nå (f.eks pupper som har begynt å sagge) er det flotteste jeg kommer til å ha fremover. Det blir ikke bedre enn det, så nå gjelder det å kose seg med det en har.
Det er deilig og endelig slappe av på kroppsfikseringen, ihvertfall mesteparten av tiden