[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Charlott, her.

Det er virkelig vondt å være et overvektig barn!

Word! Som halvannen meter høy tolvåring å bære på drøyt nitti kilo, stort sett kun fordelt på overkroppen gir merker, både fysisk og mentalt; dårlige knær, strekkmerker fra helvete, og et mentalt bilde av meg selv og min egen kropp som har tatt mye tid og innsats å justere. Jeg føler veldig med datteren din, og ikke minst deg som forelder. Jeg VET det ikke er lett, men du har kunnskap ingen rundt meg hadde da jeg var barn, og det er en utrolig styrke!
Ettersom faren min opplevde noe av det samme i sin oppvekst, antar jeg med stor sikkerhet at det er snakk om noe genetisk, ettersom det var såpass ekstremt. At jeg som tjueseksåring fikk beskjed om at jeg kom til å utvikle diabetes før fylte tredve sier jo også sitt. Jeg har i dag påvist dette i tillegg til pcos og lavt stoffskifte. De kunne kunna ha fõra meg med grovbrød og skummamelk til evigheten, resultatet hadde blitt sykdom og fedme uansett.
Å i dag ha en slank kropp er ingen selvfølge for meg, men en velsignelse, etter å ha kontrollert overvekt med sulting i femten år.