[Elvi]

Opprinnelig lagt inn av Dreamy, her.

Det er umulig å si hvor mange som faller av....
Men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor folk faller av.
Det finnes selvfølgelig mange forskjellige grunner, men noen av de tror jeg i mange tilfeller handler om at man går inn i lavkarbolivet med liv og lyst, med den forestillingen at det skal gå som en dans, og at kiloene skal rase av uten problemer.
Det er jo ikke så rart at mange tenker sånn, for mange av oss som har holdt på med dette en stund og gjort det til en livsstil (jeg har holdt på siden jan. 2006), kan fortelle om at vi aldri vil tilbake til gammelt kosthold og at vi først med lavkarbo klarte å gå ned i vekt og bli der. Vi forteller om helesegevinster og nytt liv, om manglende søtsug, god mat osv.
Vi som "kan" dette snakker jo sant, absolutt, men vi er kanskje ikke flinke nok til å poengtere alle de vanskelige sidene ved ommlegging til ny livsstil, slik at nykommere tror at dette må være en mirakelmedisin (lavkarbo altså).

Så kommer problemene for nykommerne: manglende vekttap, utfordringer i hverdagen med å finne på ny mat, psykiske nedturer som en følge av at man faktisk må legge den gamle livsstilen bak seg m.m.
Mange klarer det ikke, vil det ikke, forstår det ikke.....for dette skulle jo gå så greit?
De gir opp og tenker at lavkarbo ikke er noe for de, for det funker jo ikke slik de har fått inntrykk av at det skulle fungere.

Mange har også altfor høye forventninger og de sammenligner seg med andre, og måler sin suksess etter de.
Jeg får daglig e-poster fra fortvilte slankere som synes at det går dårlig, helt til jeg poengterer at vekttap på 0,5 kilo/uke er veldig bra!
Mange fortvilte personer går ned mer/uke enn det også, men hadde forventet langt mer.
Mange forventer rett og slett at de ved omlegging til lavkarbo skal kunne gå ned 1-2 kilo/uke uten særlig anstrengelse....eller motbakker.
Og man har kanskje ikke tenkt nøye nok igjennnom hva det innebærer å skifte livsstil.
Vel, hvem tenke nøye nok over det egentlig når de startet?

Mange tenker helle ikke på at de må prøve og feile, før de finner sin optiale vei, og de tenker at "så lenge min venninne klarte dette ved å spise sånn og sånn, så må da det samme fungere for meg".
Vi er ikke støpt i samme form, og vi må finne forskjellige veier.

Lavkarbo ( i alle varianter) må tilpasses den enkeltes helse og forutsetninger, og det krever nok mer innsats enn det mange tror i starten.

Det jeg synes er mest utfordrende er reaksjoner fra andre mennesker rundt meg. Jeg gjør så godt jeg kan i kampen mot kiloene og trenger ingen kritikk for det jeg velger å putte i munnen og ikke. Jeg blir sliten i kroppen og mer nærtagende når jeg har gått en stund på energiunderskudd og tåler mindre fra omgivelsene.

Jeg fikk høre fra en venninne 180 høy og 65-70kilo om at dette med å ikke spise potet var tull, det var jo kaker og sukkerholdig mat man la på seg av, så det var jo viktigere å råde folk til ikke å spise dette fremfor å advare mot poteten (herregud). Jeg forklarte henne da at jeg hadde slanket med nesten 40 kilo takket være kostholdsrådene til fedon Lindberg. Jeg hadde slanket meg nesten uten sult og at jeg sultet mye når jeg spiste høykarbo mat. Da kom spikeren i kista som stoppet diskusjonen: Med en fortrolig stemme sa hun: Elvi, du vet at det ikke er farlig å være sulten.

Det er ikke vanskelig å følge et lavkarbo kosthold, hvis man hadde sluppet unna alle forståsegpåere som skal fortelle at du må spise mindre og trimme mer, men må for all del smake et ordentlig stykke av kaka de har bakt.